Livet i et Eggeskall

Halla Bloggen!

2012-01-14T01:30:00.000+01:00

Jeg merker det at etter jeg ble superkjendisblogger i den lokale avisen har innleggene her inne blitt veldig sporadiske. Men det går fint. Men jeg må nevne at jeg forsåvidt er temmelig fornærmet over at jeg ikke har blitt invitert til noen kjendisfester ennå. Jeg mener, jeg var programleder i Keno (ja, jeg kan kalle meg selv det fordi Norsk Tipping sendte meg en kopp der det stod: Sonja-Beate Egge programleder Keno) og nå er jeg superkjendisblogger i en avis! Invitasjonene burde jo ha kommet rekende på en fjøl. Men slik er det dessverre ikke, jeg tror jeg er litt for kjent egentlig, de andre kjendisene blir rett og slett litt redde for meg. Det er nok grunnen.

Jeg kan også i samme slengen nevne noe som jeg nå har glemt. Jeg tror jeg har hentydninger til Alzheimers light, og det er ikke rart for jeg begynner å dra på åra, om under en måned er jeg 22! Hvert år får jeg denne panikkartede følelsen av at jeg begynner å bli gammel, og hvert år tenker jeg at jeg var så teit i fjor, jeg var jo bare barnet. Men nå er det alvor, nå er jeg ikke lenger nettopp fylt 20, nope, jeg er godt inni tjueårene. Noe som betyr at jeg snart blir 26. Det er min skrekkalder. Jeg tror jeg har skrevet om det før.

Her burde det sikkert vært dagens outfit bilde, men siden jeg strengt tatt ikke kan kle meg og har glemt kabelen til kameraet i Oxford lar jeg være å legge ut et bilde.

om livet, døden og alt innimellom. Men mest om verdens beste bestefar

2011-11-07T02:24:00.000+01:00

Det er ikke sånn at man går rundt og tenker på at man skal dø hver dag, hvert minutt, og det bør man heller ikke gjøre. Men av og til blir døden plutselig så relevant og man innser at man lever ikke evig. Ikke fysisk i allefall, minner vil aldri dø, og det er jeg så glad for! Akkurat nå sitter jeg her i senga mi, ser på bilder av bestefar og gråter en liten skvett. Minne etter minne om gåturer, bilturer, kikking i fotoalbum, mating av svaner og fortellinger fra krigen og om hvordan livet var "før i tiden" dukker opp i hodet mitt. Jeg kjenner en utrolig tristhet fordi jeg innser at dette kommer aldri tilbake, han kommer aldri tilbake. Samtidig som det er så ufattelig vondt, gjør det meg også en smule glad, tenk hvor heldig jeg har vært som har hatt en så fantastisk bestefar som har vist meg alt dette, som har lært meg så mye som ingen andre kunne ha gjort.

Jeg er ingen religiøs person, men det hender at jeg håper det finnes et sted etter døden, hvor bestefar kan få møte bestemor, som han elsket så høyt, igjen. For av alle ting han lærte meg, tror jeg det viktigste var at kjærlighet faktisk eksisterer, måten han snakket om bestemor var bevis nok.

Mine siste dager på Varhaug

2011-09-09T16:12:00.000+02:00

Nå sitter jeg her i senga mi, det er fredag ettermiddag og jeg har klær og kofferter rundt meg i alle kanter. Det er litt av et rot kan jeg si deg. Grunnen er jo såklart at på mandag morgen tar jeg flyet til London og reiser derfra videre til Oxford. ENDELIG! Nå har jeg vært så lenge hjemme at jeg nesten føler jeg er en inngrodd Varhaugsbu igjen, det vil si, jeg har vært hjemme for lenge. Det gode med å være hjemme for lenge er gleden av å komme seg vekk. Jeg gleder meg en hel haug til å komme meg ned, flytte inn i huset, pynte rommet, møte venner og ikke minst kjæresten. (ja, joda, du leste rett, jeg har funnet meg en engelskmann. Tilfeldigvis er det samme engelskmann som plutselig kom på spontantur til Varhaug i påsken)

Her spiller jeg kubbespill. Dere kan ikke se det, men jeg er dritsur for
jeg ikke treffer noen ting.

Så altså, det blir bra. Det eneste som må bli gjort nå er pakkinga, og det er vanskelig. Jeg har ikke akkurat ubegrenset med plass i koffertene og heller ikke et ubegrenset antall kofferter. Dessverre virker det som om jeg har ubegrenset med ting. Jeg skal ikke syte og klage over mye ting jeg har, men hvis jeg noen ganger snakker litt nedlatende om materialistisk tenking og væremåte; slå meg for jeg har ingen rett til å klage.
Det som gjør meg litt trist er at jeg ikke får plass til kubbespillet mitt i kofferten, det veier visst litt for mye. Jeg som hadde gleda meg til lange late dager i parken med sol, vin og kubbespill. Men det går fint for jeg blir så sint når jeg taper uansett, og jeg har en tendens til å skade folk. (Beklager Liv)

Kondolerer

2011-07-24T16:47:00.000+02:00

Jeg vil bare uttrykke min kondolanse til alle som på noen som helst er påvirket av hendelsene i Oslo og Utøya på fredag, det som har skjedd er helt ufattelig og nå gjelder det mer enn noen gang å stå sammen å vise støtte til alle dem som trenger det. Oppfordrer også alle til å møte opp til fakkeltog i diverse byer rundt omkring i Norge i morgen (mandag 25.juli) kl. 18.00

Gje meg handa di, ven, når det kveldar.

det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og vennlege tankar

følgje oss inn I draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad I deg

tenne stjerner I mørkaste natt.
Gje meg handa di ,ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand

Varme tankar og hender som trøyster

er som sol over frosen jord.
Kjenne varmen frå ein som er nær deg
gjev langt meirë enn store ord!
Lat varmen frå ein som er gla I deg

tenne stjerner I mørkaste natt

Gje meg handa di, ven, når det kveldar
det blir mørkt og me treng ei hand

Starten på sommeren 2011

2011-06-20T18:15:00.000+02:00

Selv om jeg forsåvidt har hatt sommerferie ganske lenge nå, har liksom ikke sommeren begynt skikkelig. Været har absolutt ikke vært så sommerlig, og det er jo på en måte litt av poenget. Men i allefall, sist uke startet sommeren for fullt for min del. Jeg reiste sammen med Silje ned til Flekkefjord for å endelig besøke Kine der, her snakker vi sørlandssommer til tusen altså! Båt, reker, vin, open mic og båtis ;) For ikke å nevne det gode selskapet, så klart.
Etter Flekkefjord bar det nesten rett til England og Littlehampton for å besøke Chris, vi reiste litt rundt og endte opp to dager på hotell i Brighton. Det var ganske fantastisk og jeg fikk skikkelig feriefølelse. England bestod av fine turer, pub til pub runde, shopping i Laines i Brighton (absolutt verdt et besøk) Komiklubb og en skandinavisk pub og også her må det gode selskapet nevnes.
Rett fra Brighton bar det til Hamar og ettårstreff med Toneheim, atter en fantastisk opplevelse. Det var så utrolig godt å treffe alle igjen, hvis dere leser dette skal dere vite det at dere har vært savnet, alle som en! (forsåvidt også om dere ikke leser dette, men da vet dere liksom ingenting om at jeg har skrevet det) Her trenger jeg ikke nevne det gode selskapet en gang, det sier seg jo selv. Men det var utrolig gøy å spille litt i korps igjen og til og med å synge i skolekoret var kjempegøy. Det var litt mindre gøy å kjøre hjem i over tolv timer, men jammen var det i bra selskap det og, så det gikk overaskende bra.

Siden jeg nå skal jobbe resten av sommeren er jeg så glad for at jeg har fått oppleve alt dette på så kort tid, og jeg skal ikke klage, jeg trives i jobben min og er så mettet av fantastiske opplevelser og sosialt samvær at det blir herlig å bare komme i gang med jobbinga. Som alle år har jeg troen på at dette kommer til å bli en utrolig bra sommer, nå har jo til og med vennene mine kommet hjem!

Verden gikk ikke under.

2011-06-01T23:55:00.001+02:00

Altså, de fleste har jo merket at verden ikke gikk under, og jeg har forsåvidt også funnet ut at det var jo heller ikke tingen med dommedagen, vi som ikke var rettroende skulle visst bli værende igjen her nede i fem måneder og lide...Uansett, dommedag har lite med resten av innlegget å gjøre, jeg ville bare informere om at verden fortsatt er her.

Jeg er hjemme nå, det er temmelig kjedelig. Beklager å måtte si det, men Varhaug er kanskje ikke verdens navle. Mer som en blindtarm, ingen vet helt funksjonen og ingen hadde strengt tatt merket det om de fjernet den. Det som er det kjedeligste med at ting er litt kjedelig er at jeg blir utrolig kjedelig, og når det har gått så langt at jeg formelig ser møllene komme ut av lommeboka mi så begrenser det jo mulighetene jeg kunne hatt for litt sosialt samvær/gøy. Men jeg skal ikke klage (så mye) jeg jobber litt i en barnehage, noe som er gøy, unger er søte. Jeg må innrømme det at en blir litt verpesjuk, men jeg nøyer meg med å oppfordre alle vennene mine til å få barn i stedet for meg. (Bare sett i gang, jeg melder meg som gratis barnevakt når jeg er hjemme)

Fordi dette blogginnlegget ble litt kjedelig og i lengste laget slenger jeg med et bilde av Lucy. En Australopithecus Afarensis som jeg fikk god kjennskap til dette semesteret. Vi var gode venner, men dessverre ser jeg meg nødt til å avslutte vennskapet og konsentrere meg mer om folk som faktisk lever nå...

Sånn ellers kan jeg nevne at jeg snart får et liv igjen, Trond, min gode venn fra Toneheim kommer til Jæren, vi skal kjede oss sammen og jeg ser veldig fram til det. Det er ikke så mye mer å si om det, unntatt at det er en av mine favoritting i verden å gjøre ingenting med Trond. Neste helg, altså helga som kommer etter den helga som kommer nå (har funnet ut at neste er et relativt begrep og til tider lett å misoppfatte, derav forklaringen) tar jeg turen til Brighton for å besøke Chris. Han duden som tok spontanturen til Norge i påsken. Min tur blir nok ikke like spontan, men koselig blir det nok. Har hørt mye bra om Brighton. Mest fra Chris, og jeg tror kanskje han bare prøvde å lokke meg til å ta turen, men fortsatt... Fra Brighton flyr jeg rett til ettårstreff på Toneheim, det blir nok også kos. Og for min del er det sannsynligvis det jeg får av ferie i år. Ikke at jeg klager, jeg liker tanken på å ha ekstra penger til høsten når jeg reiser tilbake til Oxford.

Verden går under

2011-05-20T19:56:00.000+02:00

Så dett var dett, i morgen går tydeligvis verden under. Litt trist, men det måtte vel ende en gang det og. Jeg må innrømme at jeg tar det knusende med ro egentlig. Ikke at jeg tror at jeg blir tatt opp til himmelriket, men jeg tror at jeg og resten av synderne ute der kan kose oss "down under". Om det så skulle være at verden ikke går under i morgen så er det også helt fint, da kan vi jo bare vente til 2012, da går den definitivt under.

Det er rart det der med dommedagsprofetier, vi hører jo så mangt. Men personlig må jeg innrømme at jeg ikke tror det er måten verden går under på, jeg er temmelig sikker på at verden ikke går under før sola eksploderer eller noe annet i den dur skjer. Som den skeptikeren jeg er stiller jeg meg tvilende til at bare de som tror på en viss gud skal klare seg i dommedag, jeg synes jeg er et bra menneske og synes det er litt urettferdig hvis jeg skulle brenne evig fordi jeg nekter å tro at det er en mann med skjegg som styrer hva som skjer og som har skapt verden. Jeg tror heller ikke på at denne mannen (jeg vet jeg er en smule blasfemisk, men jeg setter det hele på kanten) kan dømme noen til en evighet i pinsel, fordi alt er styrt av tilfeldigheter, ingen er født onde (med mindre de er psykopater, men i det tilfellet er det vel sjefen sjøl som har laget dem?) noen er uheldige og tar feil valg. Og er det rettferdig at de ikke skal få en sjanse til å rette på feilene sine? Men det er kanskje ikke det som er saken, saken er at man skal tro, så kan man forsåvidt gjøre hva som helst så lenge man angrer. Men er ikke det feil?

Jeg håper ikke dommedagsprofetene har rett om i morgen, det blir jo litt flaut for meg...

For å illustrere sist innlegg

2011-05-16T00:27:00.000+02:00

Jeg er stereotype kvinnfolk.

2011-05-15T23:56:00.000+02:00

Jeg har fått bekreftet det jeg alltid har trodd: jeg kan ikke kjøre bil! Hvordan jeg i det hele omsider klarte å stå på oppkjøring er et mysterium (og for de som lurer, NEI, jeg bedrev ikke usømmeligheter med sensoren). Jeg presterte å kjøre over en sånn høy hump som bare er beregnet for busser. Bilen kom så klart borti, men heldigvis overlevde den. Det gjorde nesten ikke jeg, da jeg holdt på å dø av skam, det måtte jo selvfølgelig være noen som så på. Hvorfor er det aldri noen som ser når jeg kjører som en engel? Hver gang jeg driter meg ut kan jeg banne på at minst en person er i nærheten og får bivåne det hele. Jeg ser hva tilskuerne tenker: hun der burde aldri hatt lappen! Bare fordi de har rett trenger de vel ikke å sende meg stygge blikk? Det faktum at jeg har en tendens til å sette meg fast på skrå på vei ut av handikapparkeringsplasser og sperre hele parkeringsplassen for alle andre/kjøre over for høye humper/havne i feil felt i rundkjøringer betyr vel ikke at jeg er et dårlig menneske? Synspunkt ønskes!
Men det skal være sagt at jeg ennå ikke har drept noen eller noe annet enn min egen verdighet på veien, og det er jo ikke så verst det?

En liten svipptur innom Oxford

2011-05-02T17:36:00.000+02:00

Nå sitter jeg her, inne på mitt lille rosa rom, har en liten pause fra lesing/skriving og tenkte at jeg skulle være en flink blogger. En blogger som faktisk blogger.

Om litt over en uke er mitt første år på Oxford Brookes over og jeg er hjemme i 4 måneder. Det blir veldig trist å reise, jeg har endelig begynt å komme inn i ting, og endelig fått en følelse av tilhørighet til denne nydelige byen. Og ikke bare byen, jeg har fått mange venner som jeg kommer til å savne i løpet av sommerferien, men heldigvis er det fly som går hele veien, så det kommer til å gå fint.

Ute skinner sola og aller helst ville jeg tilbrakt den siste uken i parken med venner, vin og drøs, dessverre er faktum at jeg er student og på en måte litt travel med det. Jeg vurderer å bare flytte inn i biblioteket den neste uken, ta med meg dyne og pute og bare campe der. Sikkert ikke så dumt. Men veldig lite realistisk.

Nå er pausen offisielt over og jeg går tilbake til evolusjonslæren, jeg.

Plutselig besøk i påsken

2011-04-15T02:52:00.001+02:00

Noen folk er spontane. Det er ikke jeg. Noen folk reiser. Jeg snakker om å reise. Jeg har en kompis som er veldig spontan og som liker å reise. Han heter Chris, (hello Chris!) og han kommer til Norge i påsken. Det ble bestemt i går og jeg er fortsatt litt i sjokk, samtidig som jeg synes det er kjempefestlig og kan ikke slutte å le når jeg tenker på at han faktisk bare bestilte flybillett.

Her er Chris og jeg på pub. Hurra for pub!
(bildet er forsåvidt tatt av en av de jamaicanske damene som kom å satte seg med oss uten å si et ord til oss, morsomt)

Jeg tror kanskje jeg har en splittet personlighet...

2011-04-07T04:09:00.002+02:00

Så satt jeg her, da. Midt på natten uten noe særlig å gjøre (det er løgn, SB har et par oppgaver hun burde sett på. MVH samvittigheten din) Ok, takk skal samvittigheten min ha. Jeg begynner på ny: Så satt jeg her, da. Midt på natten uten noe særlig annet enn å undertrykke min voksende dårlige samvittighet å gjøre. Det er snart påskeferie, og dessverre har hjernen inntatt feriemodus litt for tidlig. Dessverre har hjernen også slått av den delen som styrer nattesøvnen. Hjernen min og jeg er ikke særlig gode venner for øyeblikket.

Grunnen til denne fiendligheten mellom oss er egentlig ganske enkel, når jeg føler for å jobbe med oppgavene, føler hjernen min for å bli til grøt. I stedet for å skrive noe fornuftig om religion i Japan blir jeg sittende å nistirre på notatene mine. Hjernen min var nemlig veldig oppegående sist uke, så jeg har hauger med notater, bare så dumt at den valgte å slå seg av når jeg skulle gjøre notatene om til et fullverdig essay.

Til tross for at hjernen ikke er helt oppegående for tiden er samvittigheten min i storform, det er ingenting den liker bedre enn å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lenger med gjøremålene mine, og det synes jeg egentlig er dårlig gjort. Det gjør det jo ikke akkurat lettere å sette seg ned å skrive når du har en stemme i hodet som sier: "dette burde du gjort før, dette burde du gjort bedre, dette burde du gjort annerledes, hvorfor er du inne på facebook igjen?" (samvittigheten min hater facebook)
Som resultat av denne evige krangelen mellom samvittigheten min og jeg (og sabotasjen fra hjernen) ser rommet mitt egentlig ganske så ryddig ut for tiden. For å i det minste kunne unnskylde meg selv med at jeg ikke bare har gjort tull i løpet av en dag, rydder jeg rommet/vasker klær/rydder på kjøkkenet. Da gjør jeg i allefall noe fornuftig. I dag ryddet jeg til og med i klesskapet og begynte å pakke. Det med pakkingen kunne jeg spart meg for, for nå tror i allefall hjernen min at det er ferie.

Jeg innser det at en framtidig arbeidsgiver sikkert ikke hadde satt så stor pris på å lese om dette, jeg høres jo rett og slett lat ut, men hvis du, framtidige arbeidsgiver, leser dette skal du vite at når det kommer til lønna arbeid er jeg kjempeflittig. Det er faktisk helt sant. Hjernen min liker penger.
Og hvis jeg søker på en jobb uten lønn skal du vite at så lenge noe går utover noen andre enn meg selv er jeg også ganske så flink. Det sørger samvittigheten min for.

Red: Jeg oversatte teksten til engelsk på google translate. Morosamt!

joda, så neida, så..

2011-03-27T18:26:00.000+02:00

Jeg er jammen ikke en ufattelig bra blogger. Med tanke på at det er over en måned siden sist jeg blogget. Faktisk er det så lenge siden at jeg ikke en gang husker hva jeg skrev om. Og grunnen til at jeg ikke har blogget er ikke fordi det ikke har skjedd noe, for det har det faktisk, livet mitt er jo så utrolig spennende at det går nesten ikke ann. Jeg kan prøve meg på en liten oppsummering:

Snartur til London
Snartur hjem til Varhaug

Ser du? Livet mitt er kjempeinteressant og fullt av opplevelser. Neida, såklart skjer det mer enn det, men som sagt det er jo en aldri så liten evighet siden sist jeg var inne her at alle småting blir på en måte litt glemt. Selv om de ikke blir helt glemt. Og forresten så skriver jeg en "blågg" i en superhemmelig facebookgruppe og derfor glemmer jeg at jeg skal skrive noe her og.

Men i allefall, nå er det vår i Oxford. Det er helt fantastisk, smilet mitt går opp i takt med temperaturen og jeg liker det. I tillegg er Oxford full av parker og park+sol+godt selskap= Finfint! Jeg har ikke allverden med skolearbeid å gjøre heller så det er fint å gå i parken og ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg burde ha lest eller skrevet oppgave (selv om jeg sikker gjør meg selv en bjørnetjeneste siden fristene kommer som perler på snor etter påske) Planen min om å bli en nerd og sosial har halvveis vært vellykket. Jeg har i allefall vært mer sosial dette semesteret, jeg får ta nerdedelen neste semester....

Oppdatering

2011-02-27T01:08:00.000+01:00

Nå tenker jeg at det er på tide med en aldri så liten oppdatering fra mitt ufattelig spennende liv i Oxford. Her skjer det som vanlig utrolig mye, jeg er ikke i ro i et sekund! Legg forøvrig merke med ironien i den foregående setningen.

MEN, som vanlig er det min feil at det ikke skjer så mye. Og det er egentlig greit, har vært i et kjedelig humør uansett, så rommet mitt har vært en ganske ok plass å være. Men NÅ nå blir jeg snart gal av de rosa veggene, det rosa teppet (som er i en litt annen nyanse enn veggene) og de rosa gardinene (som er i en annen nyanse enn både teppet OG veggene, hvordan de kom på at de skulle bruke rosa er utenfor min forstand, og hvordan de klarte å finne tre så jyslige rosanyanser er ennå mer ufattelig)

Har jeg forresten nevnt at Linn var på besøk? For det var hun nemlig, og det var veldig koselig. Jeg har savna henne, sånn egentlig. Vi var turister i Oxford og jeg fikk sett litt av byen som jeg normalt ikke ville gjort. Aldeles koselig. Noe som også var koselig var når vi prøvde oss på den billige vinen fra Sainsbury's. Kan man spare penger, ja, da sparer man penger. Selv om vinen smakte cider. Billig cider sådan.

Neste helg blir det London for å treffe Camilla, Ida og Guro. Jeg gleder meg :)

smilemunn --> :)

2011-02-18T00:06:00.000+01:00

Jeg merker at av og til er det litt vanskelig å finne på hva overskriften skal være. Så da skriver jeg bare tull. Fint det.

Jeg sitter og hører på Kaizers nye album. På spotify vel og merke, tror ikke jeg får kjøpt det i England, men heldigvis skal jeg hjem en tur i mars :) Jeg må bare si at jeg liker det veldig godt. Musikken altså, det er bare så bra. Jeg liker det absolutt!

Haha, jeg har blitt fjortisblogger.

Forøvrig har jeg lest i dag. Avkrysningsprøve i morgen i japanese culture and society, strategi: Hvis i tvil, velg C.

I dag er det mandag

2011-02-14T22:09:00.000+01:00

I dag er det mandag, og pulten min ser slik ut:

Er det ikke fint at jeg alltid er så himla organisert?
Egentlig er jeg ganske organisert, jeg har nemlig kjøpt meg to permer. Den ene er lilla og du ser den på bildet, den andre er grønn. Den ser du ikke på bildet. Ok, jeg innser at det å kjøpe to permer i tiltrekkende farger ikke gjør meg organisert, men det er i allefall et steg i riktig retning.
Det er dessuten valentinsdagen i dag. Så sånn er det. Jeg har tilbrakt den alene, og syntes det var fint. Laget meg god middag og greier. Selvstendig ung dame! (som forsåvidt ikke er så ung lenger. Har nemlig rukket å bli 21 siden sist. Hurra for meg!!)

Huzzah!!

2011-02-07T12:53:00.000+01:00

I dag er en virkelig bra dag. Stod opp kjempetidlig, nesten før jeg hadde sovnet faktisk (okey, jeg stod opp 8, men i mine øyne er det ganske tidlig) for å løpe til de som har med husting å gjøre med universitetet, møtte Kimberley og mine framtidige samboere der, skrev under på noe papirer og kan stolt si at jeg har et sted å bo neste år. Hvis du noen gang tenker på å besøke meg kan jeg opplyse deg om at jeg kommer til å bo rett til venstre for den store haien (http://www.redwoodstone.com/gothic_folly/follies/images/historical_follies/Headington_Shark_Oxford.jpg) Noe jeg forsåvidt har sagt til alle, men jeg synes det er like morsomt hver gang.

I tillegg til dette har jeg ordnet meg en engelsk bankkonto, så jeg har vært skikkelig produktiv, klokka er ikke en gang 12. Hvis det fortsetter sånn har jeg utryddet fattigdom før middag og AIDS før kvelds. At jeg har den følelsen sier kanskje mer om hvor lite produktiv jeg er til vanlig...

Jeg har også bestemt for å bli skikkelig flink til å gjøre skoleting, en liten nerd, og mer sosial. Hvordan jeg skal kombinere dette er jeg ikke helt sikker på, kanskje jeg skal kutte ut soving. Jeg sover jo så lite uansett, soving er oppskrytt.

Så, da er det i allefall bestemt, jeg blir i England og tar i allefall bacheloren min her. Det blir nok bra =)

Avgjørelser og sånne ting

2011-02-04T16:37:00.001+01:00

Nå har jeg endelig bestemt meg for at jeg blir i England de neste to årene. Tenkte at alle hadde lyst å vite det. Resonnerte meg fram til at dersom jeg absolutt vil bli lærer når jeg er ferdig er det alltids mulig å ta ped etterpå, og det var jo egentlig det som var planen fra begynnelsen av.

I morgen skal jeg på husjakt sammen med Kimberley, jeg er veldig spent på hva som venter oss, men vi håper at vi har klart å bestemme oss innen søndag. Greit å vite hvor man skal bo, liksom.

Nå sitter jeg og venter på at klesvasken skal bli ferdig. Siden jeg har en litt annen idé om hva som er ryddig enn det mine samboere har blir det kjøkkenvask etterpå, med andre ord; en meget spennende dag. Men det blir sikkert gøy, Kimberley kommer for å spise fleskepannekaker til middag, noe hun aldri har prøvd før. Jeg mener hun har gått glipp av noe, det er jo sååå godt :)

Tidenes kjedeligste blogginnlegg? I think so :)

Tilbake

2011-01-29T19:48:00.000+01:00

Da var tidenes lengste juleferie over og jeg er tilbake i Oxford. Ferien har vært full (altfor full) av opplevelser på både godt og vondt og det er litt fantastisk å være her og bare komme vekk fra alt, men allikevel ligger det igjen ting hjemme som jeg skulle ønske jeg hadde fikset før jeg dro. Jeg har gjort dumme ting, unormalt mange, faktisk. Jeg har sett at jeg har verdens beste venner og familie som er glad i meg og som ville gjort alt for meg, men jeg har også sett at man ikke kan ta det for gitt. Jeg har lært at det nytter ikke å unnskylde seg for alt hele tiden, men at noen ganger kan man ikke annet enn å si unnskyld. Jeg har innsett at jeg ikke er dum, men at jeg faktisk har noe å komme med.

Som dere kanskje forstår hvis dere leser litt under linjene har det vært en ferie bestående av mange tårer, mye latter og mange mange nye inntrykk. Det er ting jeg skulle ønske aldri hadde skjedd, men som jeg ikke kan ta tilbake uansett. Og da er det ikke noe annet å gjøre enn å lære av feilene mine, og innse at jeg er menneskelig, jeg gjør feil.

Nå er det på tide å legge fortiden bak meg, som de sier så fint i Løvenes Konge, og, ikke nødvendigvis se framover, men se her og nå. Nå er jeg i Oxford, om dette blir mitt siste semester her, det gjenstår å se, men uansett skal det bli bra. Jeg skal leve i nuet, jeg skal være et ja-menneske, og jeg skal nyte å være med vennene mine her. Jeg har jo venner her, og jeg liker dem, jeg er glad i dem og forhåpentligvis tenker de det samme om meg.

veldig forsinket flyplassblogg

2011-01-22T02:46:00.000+01:00

Dette ble egentlig skrevet før jeg reiste hjem til jul, så det er meget forsinket. Faktisk har jeg flydd hele tre ganger siden jeg skrev dette og det er ikke en gang ferdig, men skitt la gå.

Nå sitter jeg på flyplassen. Eller jeg gjør strengt tatt ikke det når jeg poster dette, for jeg har jo ikke internett her da.. Men i allefall, i skrivende stund sitter jeg på flyplassen, på Heathrow. Jeg skal hjem, om et par timer. Siden jeg er nærmest krakilsk når det kommer til fly, og det å nå fly, reiste jeg fra Oxford litt på halv 4. Det var strengt tatt meget unødvendig. Det kunne vært nødvendig om bussen plutselig punkterte samtidig som det var rush-trafikk, da hadde jeg vært glad for at jeg tok meg god tid, men det skjedde ikke. Og når flyet i tillegg er forsinket med 40 minutt var det i allefall ikke nødvendig. Så, nå er klokken 18.10 og jeg har allerede vært her en time. Flyet letter 20.30. mhm, flotte greier, bare to timer å slå ihjel.

Jeg er ikke noe videre glad i å reise, som jeg har nevnt før, og jeg liker ikke flyplasser. Jeg føler at hele stedet stanker av parfyme og det er mye lyd og mange folk. Det som er litt gøy med flyplasser er å se på folk, folk som stresser, barnefamilier der den ene forelderen er mer stresset enn den neste og ungene bare skriker og skriker, barnefamilier som tydeligvis skal ut på tur der ungene storgleder seg og du kan se på foreldrene at de er stolte av barna sine. At deres barn ikke er skrikerungene. Businessfolk som ser ut som om de tror de er viktigere enn hele resten av verden til sammen, asiatiske turister med munnbind og ikke minst, studenter som meg, som sitter og kjeder seg og ikke kan vente til de kommer seg hjem. Jeg kunne helt sikker dratt noe antropologisk lærdom utav dette mylderet av folk fra alle nasjoner og kulturer, men jeg kjenner at det gidder jeg ikke. Nå er det ferie.

En annen ting som er litt greit med flyplasser er at jeg ikke bryr meg om hvordan jeg oppfører meg, ikke i den forstand at jeg løper rundt og skriker eller slår til folk, men i den forstand at jeg aldri kommer til å se disse folkene igjen og trenger derfor ikke bry meg om hva de tenker om meg. Forleden satt jeg og spiste BBQ ribs på Fridays, jeg satt slik at alle kunne se meg, og selv om jeg sikkert hadde BBQ-saus rundt hele kjeften så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Flyplassfolk er flyktige, de er her, og om et par timer er de spredd rundt omkring i hele verden.

Når er jeg faktisk snart på vei tilbake til England, på torsdag er det tid for ennå en flytur. Om jeg gleder meg? Jeg vet ikke, men med tanke på at jeg nå er singel og ikke har et langdistanseforhold å prøve å ha orden i kan det være at det blir litt bedre. Og at det blir litt mindre sippete "jeg-savner-alle-og-spesielt-kjæresten-og-buhu"innlegg. Hvem vet?

Dagen før dagen :)

2010-12-16T00:45:00.000+01:00

Denne dagen her har jeg ventet lenge på, endelig er jeg ferdig med alt av skole for en god stund og kan nyte det faktum at jeg har ferie. Ferie, for et herlig ord. I morgen bærer det hjem til Norge, og det blir så bra. Gleder meg helt sinnsykt til å komme meg hjem, sove i min egen seng å treffe venner igjen. Litt jobbing blir det, men det er fint. I januar tar jeg turen til Bergen for å treffe Dag (og for å plage Marianne) siden jeg har sykt lang ferie så blir jeg der nesten helt til februar. Hurra! Jeg gleder meg til å treffe kjæresten min igjen, altså.

Nå skal jeg legge meg, i morgen kveld er jeg plutselig i Norge.

And now for something completely different...

2010-12-09T01:43:00.000+01:00

Jeg føler for å skrive noe annet enn akademiske tekster. Så derfor skriver jeg noe tull her.

Jeg har mange tusjer. Som er i mange farger. Det liker jeg. Jeg ble så kjempeglad når jeg endelig fant dem, for jeg hadde lett lenge etter sånne tusjer. Du vet, sånne penntusjer med smal tupp. Jeg er ikke noe flink til å tegne, men av og til får jeg det for meg at jeg må tegne, og da bruker jeg tusjene mine. Resultatet er som regel ikke noe bra, men det er heller ikke poenget, poenget er at jeg får brukt tusjene mine. Målet var å lage et komplisert, men forståelig system med de forskjellige fargene når jeg skrev notater, men dette skjedde ikke, da jeg alltid laget forskjellige system og endte opp med å ikke forstå noenting. Så hvis jeg skriver notater med tusjene mine er det med en farge om gangen.

Ca sånn føler jeg meg for øyeblikket...

Jeg er kanskje en smule barnslig, men sånne småting gjør meg glad. Som å bare sette seg ned med en tegnebok og tusjene mine å tegne tull. Tegningene kan få fram alt jeg har av følelser i det øyeblikket jeg setter meg ned, og når jeg ser på det jeg har laget blir jeg skikkelig flau og får litt perspektiv på livet mitt. Å få ned alle følelser på et ark tror jeg er en smart ting, for når du ser hva du tenker så får du sortert tankene dine, og du ser at ting kanskje ikke er så fælt som du tror. Det kan også være en kilde til latter i ettertiden. For ikke lenge siden fant jeg en gammel dagbok, det var uhorvelig festlig å se hvordan jeg tenkte. Samtidig som det var ganske flaut, for var det virkelig jeg som hadde skrevet dette? Har jeg noen gang hatt så utrolig ulogisk og naiv tankegang? Dessverre er svaret ja, og helt ærlig er ikke skribleriene i den gamle dagboken så annerledes fra skribleriene i dagboken nå. (unntatt at nå har jeg mine fantastiske tusjer som gjør det litt mer fargerikt, og jeg bruker mer illustrasjoner. Og at jeg gikk gjennom en fase etter at jeg hadde lest Anne Frank der jeg latet som om dagboken var bestevennen min) For det er jo det en har en dagbok til, å sortere tanker. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har blitt en litt mer reflektert og moden person med årene, men jeg tror nok det at om ett par års tid når jeg finner igjen dagboken fra dette året kommer jeg til å le meg skakk i hjel av meg selv.

Dette ble et merkelig innlegg. Jeg tror poenget er at jeg liker tusjer. Og at jeg kan bli oversentimental og skrive teite ting som jeg kanskje ikke mener i dagboken min. Heldigvis legger jeg ikke ut det på bloggen, for det har jo ikke dere noe med. Noen blogger skremmer meg litt. Det finnes folk som legger ut hele livet sitt på internett, bretter ut om alt, bare for å få lesere eller for å komme på en eller annen toppliste. Selv har jeg en regel om at jeg ikke legger ut noe jeg ikke synes foreldrene mine skal lese. Det synes jeg er en bra regel å ha, pluss at jeg ikke akkurat sikter etter ære og berømmelse gjennom bloggen. Det er mer et tidsfordriv, eller en måte å kommunisere med dere der hjemme. Verden har nok av moteblågger. Og jeg er tom for snus.

En liten julehilsen fra en litt sliten student som gleder seg til å komme hjem og som skriver altfor lange titler til blogginnleggene sine

2010-12-05T02:12:00.000+01:00

The amazing advent calendar (og litt av
Dag, tilfeldigvis)

Først av alt: Det er snart jul! Og jeg liker jul.
Etter mitt forrige innlegg, der jeg mer eller mindre klaget min nød over dårlig julestemning og lite advent i England laget Ali (jeg har lært hvordan det staves nå) en adventskalender til meg. Helt fra scratch! Hun har til og med funnet historien om snekker Andersen (carpenter Anderson) og skrevet den inn under lukene. Og hver søndag får jeg et adventslys. Det er den desidert beste overraskelsen jeg noen gang har fått og det hjalp betraktelig på julestemningen.

Siden desember for en student=stress (i allefall for en student som liker å utsette alt til siste liten, som meg for eksempel) blir det dessverre ikke så mye tid til julekos, men jeg kom meg ned til byen her om dagen. Hadde sittet og klagd på alt jeg må gjøre, men innså at jeg ikke gjorde noe uansett. Ble ferdig med en del julegaver, og kjøpte nok litt for mange til meg selv. Planen var å gi bort alt, men når sant skal sies så er jeg så sær at det er få andre som vil ha det jeg kjøper til meg selv. (Bruker jeg som unnskyldning) Off nå høres jeg sykt egoistisk ut, men det er en god stund siden jeg kjøpte noe særlig til meg selv og har derfor ikke så utrolig dårlig samvittighet. Bare litt.

Ble utrolig glad når jeg gikk inn på HMV og Monty Python's flying circus var på tilbud. Monty Python er så utrolig morsomt, og dessuten lovde jeg far at jeg skulle kjøpe det sånn at vi kunne ha litt far-datter-tid når jeg kommer hjem til jul. Ingen andre i familien (unntatt JP, men han er dessverre til sjøs) ser ut til å forstå humoren, personlig har jeg vanskelig for å forstå at de ikke synes det er morsomt. For det er jo det, og dessuten kunne jeg kjøpe det til meg selv uten dårlig samvittighet, fordi jeg skal jo se det med far. I dag skrev Guro og jeg forresten meldinger inspirert av Monty Python, it was rather silly. And now, for something completely different, an encounter of a student's life:

På dette bildet har døra til hytte 14 kledd seg i
julepapir i anledning advent. Julepapiret og
snøret er kjøpt på Nille. (jeg vet, lolazz)
Det er julestemning, da.

Jeg er utrooolig kjedelig for tiden. Og trøtt. Jeg tror de to har en sammenheng. Og jeg tror at det hele henger sammen med det faktum at det er mørkt ute. Jeg blir alltid så trøtt når vinteren kommer. Tilfeldigvis er det den tida på året (foruten forsommeren) det er mest å gjøre skolemessig. Så det er ikke så bra. Heldigvis er det noe som heter koffein, og det er bra. Nå sier kanskje du: men helledussen, klokken er jo sent og du sover ikke, hvorfor klager du da over at du er trøtt? Og da sier jeg: fordi hver gang hodet mitt treffer puten er jeg lysvåken og blir megainspirert til å gjøre skoleting. Det varer lenge nok til at jeg kommer meg utav sengen og finner fram sakene. Så zoomer jeg ut. så legger jeg meg igjen, så blir jeg kjempeinspirert igjen. Og sånn går no dagan. Nå skal jeg prøve å gjøre meg selv overtrøtt, siden jeg ikke sover uansett, og skrive ferdig en presentasjon. Den kommer til å bli strålende bra og alle kommer til å klappe å komme bort til meg å spørre hvorfor i alle dager jeg er så smart.
Nå høres det ut som om jeg ikke tar studiene seriøst i det hele, men jeg gjør jo faktisk det, men hele ikke-sove/ikke-være-våken-greiene ødelegger litt for konsentrasjonen. Jeg tror jeg må begynne å trene.

Den ene innleveringen min er forøvrig utrolig spennende i tillegg, så jeg har tro på at jeg får den gjort i en fei. Skal skrive om det avgjørende året 1859 når de innså at verden var eldre enn det de hadde regnet utifra Bibelen. Tenk deg det, det er nesten umulig å forestille seg å ikke ha den kunnskapen om forhistorisk tid som vi har nå. Arkeologi er et utrolig spennende fag.

Siden alle fjortisbloggerne alltid sier at man må ha bilder for å gjøre et innlegg spennende, så la jeg til et bilde, da. Siden jeg er litt fjortis, innerst inne.

Advent i England.

2010-11-30T20:48:00.000+01:00

Bare for å ha det sagt: Advent er et ukjent fenomen i England. Og det er ganske trist. Ikke nok med det, vi får ikke lov å tenne lys inne, så det blir ikke noe privat advenstlystenning for min del heller.
Mange av nordmennene jeg har snakket med (i allefall Guro) har fått tilsendt adventskalender hjemmefra, jeg har ikke en gang det! (nå skal det nevnes at jeg kan kjøpe vanlige adventskalender her og at i min familie har vi aldri vært så veldig store på gavekalender, men det hadde jo fremdeles vært gøy...)

Ellers har jeg ikke så veldig mye julestemning, burde kanskje pyntet på rommet, men det blir aldri. Har hauger med jobb å gjøre de neste to ukene før jeg reiser hjem, men da blir det dobbelt så bra å komme hjem å late seg litt og virkelig ta inn julestemningen. Har egentlig ikke så veldig mye å skrive, utenom at det er helt vilt at det faktisk snart er desember og bare to uker og to dager til jeg reiser hjem. Og ja, det er snø i England. I allefall litt. Dette landet kan virkelig ikke det å håndtere snø; skoler stenges, trafikken går ad undas og mye flytrafikk stopper rett og slett opp. Det er en smule morsomt. De har ikke en gang hørt om vinterdekk.

Morosamt!

Litt av hvert og dagen i dag.

2010-11-23T01:08:00.000+01:00

Et random bilde av Silje

Hadde verdens beste samtale med verdens beste bestevenn i dag. Fy søren, Silje, du er så bra, du! Det gikk opp for meg hvor heldig jeg faktisk er som har sånne gode venner, selv om de er i et annet land en meg. Jeg savner dere alle, hver og en, men må innrømme at jeg kanskje savner Silje aller mest.

Det er litt teit for tiden, egentlig går det veldig bra, men i og med at jeg ser at hjemreisen nærmer seg med stormskritt blir jeg mer bevisst på at jeg faktisk har et liv hjemme. Et liv som jeg savner, med folk som jeg savner. Og Silje, som jeg som sagt, savner mest av alle for øyeblikket.

Det er ikke meningen å snakke om savn hele tiden, men det er en utrolig stor del av tilværelsen min akkurat nå. Men for å roe dere hjemme litt ned, og for å forsikre dere om at dere ikke trenger å bekymre dere for meg, så kan jeg si at jeg har det bra. Jeg har flyttet og folkene her virker kjempegreie. En smule rotete kanskje, men hva mer kan en forvente av en gjeng gutter? Det er temmelig travelt med innleveringer for tiden og jeg ligger, som vanlig, etter. For første gang på lenge er det faktisk ikke min feil, da. Jeg har også fått en del gode venner her nede, så jeg går ikke rundt mutters alene hele tiden, men det er grenser for hvor nært man kommer noen i løpet av to måneder.

I dag ble jeg og en gjeng sittende i kantinen en hel stund og bare prate skit, det var en helt vanvittig bra følelse. Der satt vi, Kimberly (engelsk), Nina (tysk) og Chris (eeeh, fransk-amerikansk som har bodd i Tyskland) og snakket om alt og ingenting. Det er fint. Sånne uviktige samtaler er på mange måter så utrolig viktig. Å tenke på sånne ting, som ikke er store begivenheter, gir meg litt bedre perspektiv på ting, og jeg innser at jeg faktisk ikke er helt alene.
Etter denne koselige sammenkomsten gikk vi alle til biblioteket og var flinke studenter. En liten stund bare for min del, for jeg sovnet nesten, men jeg følte i allefall at jeg fikk gjort noe. Fikk snakket en stund med Dag på skype og, det var fint. og litt vondt etterpå, fordi han er så langt vekke.
Og ikke minst fikk jeg snakket med Silje i telefonen, helt til den brøt fordi jeg var pengelens (koster det penger å ringe til Norge???)

Siden jeg herved er pengelens på alle tre simkortene mine (de to engelske og det norske) kan jeg ikke kontakte dere der hjemme utenom på skype eller facebook på en stund. Jeg skal fylle på kortet så fort jeg får tid, men jeg kommer nok ikke til å dra ned til byen på en stund.
Eller kanskje jeg må, magen min skriker etter noe annet en pasta med pesto, og siden det er nesten alt jeg har i skapet for tiden er det kanskje på tide å handle litt.

Nytt sted å bo.

2010-11-22T03:31:00.000+01:00

Jeg har fått meg et nytt sted å bo. Det er fint det. Etter to måneder med forholdsvis mistrivsel i min gamle flat, tok jeg steget og sendte en mail. Damen på den andre siden av mailen svarte meg raskt, og vips! Etter en uke var det ut fra en studentlandsby og inn i en annen. Flyttingen gikk forholdsvis fort når jeg ser tilbake på det, men akkurat når det stod på virket det som en evighet. Mitt nye hjem er ikke langt fra mitt gamle hjem, men prøv å si det til meg når jeg bærer ett tonn med ting (som jeg sikkert ikke trenger) Vet ikke hvor mange turer det tok før jeg endelig kunne senke skuldrene (det er overdrevet, jeg var helt mørbanket og klarte faktisk ikke å senke skuldrene) og flytte inn på alvor, men det var i allefall mer en to. Pluss en overpriset taxitur med en veldig hyggelig sjåfør.
Fant ut i ettertid at det var mange jeg kunne spurt om hjelp til flyttingen, men hey! jeg trenger jo alltids å trene litt. Fikk forresten hjelp av Allie (Ali? Alli? Alex? Sorry Allie (?), how do I write your name??) den siste turen, den siste og tyngste turen. Minst ti stopp ble det, jeg var så andpusten og svett etterpå at jeg ikke har ord for det. Jo, det har jeg; ekkel er ordet jeg leter etter. Tusen takk til henne, uansett, sparte meg jammen for en tur, gjorde hun, og det settes stor pris på! (if google translator couldn't translate that part, I wrote something like this: I thank her so much, saved me a trip, did she, and I really appreciate it!)
Må forresten ikke glemme å nevne at jeg fikk låne en koffert av Eli, hadde ikke klart flyttingen uten den. Tusen takk!

Til nå trives jeg veldig godt i mitt nye lune rede. Har ikke en-suite, da, men det går fint, må bare huske å beklage han som har rom nærmest doen for at blæren min er på størrelse med en ert og at jeg løper på do hele natten. Når jeg trekker ned høres det ut som om det er krig på gang. Litt uvant å ikke bare kunne gå på do på rommet, men det er verdt det.

Sånn ellers har denne helgen bestått av mange morsomheter: "girls night out" på fredag og Harry Potter på lørdag. Kan nesten ikke bli bedre. Framover venter mange store, skumle innleveringer som jeg helt sikkert burde begynt på, men jeg har vært ganske travel med flytting i det siste, så jeg får skylde på det. Om litt over tre uker vender jeg nesen hjem mot gode gamle Norge, gleder meg utrolig mye. Savner dere alle der hjemme, og mest av alt savner jeg kjæresten min, han er en bra kar.

Snakkes snart :-)

Eksistensiell krise

2010-11-19T03:08:00.000+01:00

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Vil jeg egentlig bli antropolog? Det er riktignok et spennende fag, men jeg klarer ikke helt se for meg meg selv reise rundt omkring i verden, bo avleides steder opptil et år om gangen for å tjene ingenting.
Men hva vil jeg da? Lærer? Det er ganske safe, men jeg blir jo ganske bundet.
Og hvor vil jeg bo? England? Norge?
Hvorfor kan det ikke være enkelt? Hvorfor ble vi ikke født med en håndbok i "how to live your life, and what to do with it"?
Hvis noen kan gi meg noen svar setter jeg veldig pris på det. Takk.

host, hark, nys og en aldri så liten spy

2010-11-10T02:29:00.000+01:00

Jeg er syk. Det er et faktum. Jeg synes utrolig synd på meg selv. Det er også et faktum. For å sitere meg selv som barn "æg ækje heilt goe i heltå mi i dag"

Selv om jeg er døden nær (ja, jeg er klar over at det er folk som har kreft og aids og er skikkelig syke, men jeg er veldig selvopptatt i dag) klarte jeg å kave meg opp til forelesning i dag og til og med en liten tur på biblioteket. Biblioteksturen kunne jeg unnvært, for jeg fikk verken gjort noe fornuftig eller funnet boken jeg lette etter. Men jeg fant Eli og fikk dratt henne med meg et sted jeg kunne handle inn litt mat, selv om turen tærte på kreftene mine var det nok for det beste, om jeg ikke har appetitt har jeg i allefall mat i huset igjen.

Du lurer sikker på hvorfor jeg er syk (samtidig som du er skikkelig bekymra for meg) og dette er min teori: For det første var jeg hjemme i helgen, det var herlig, men det var også svært kaldt. Dessuten var min kjære nevø syk. Selv om jeg er kjempeglad i ham, tror jeg at han tok med seg noen basilusker opp til oss, som min kropp omfavnet med glede.
For det andre: På mandag måtte jeg tråle meg gjennom hele Oxford i tre timer på jakt etter god atmosfære og tegn på "power and wealth" i arkitekturen. (Nei, jeg tar ikke arktitektur, jeg har et fantastisk fag som heter Human Geography. Jeg forstår ikke døyten av det, og forstår ennå mindre av at det skal være geografi.) Mens jeg og Kimberley (jeg har fått meg en venn!!) trålte rundt i gatene i Oxford regnet det. Ikke voldsomt, men nok til at skoene mine var gjennombløte, som om ikke det var nok, måtte jeg gå med de våte skoene i flere timer etterpå fordi jeg ikke kom meg hjem mellom tråling og seminar. Dette ga nok ennå mer grobunn for de tidligere nevnte basiluskene.

Nå ligger jeg altså her i sengen min og føler meg forferdelig. Vet jeg burde skrevet geografi-oppgaven, men forstår ikke hva jeg skal gjøre og hodet er fortsatt ca 90 prosent bomull. Jeg tror jeg legger meg til å sove i stedet for. Jeg burde nok ha gjort det for lenge siden.

Travle tider, besøk og en aldri så liten svipptur innom London

2010-11-02T02:33:00.000+01:00

Livet her i Oxford går sin gang og jeg begynner å merke at jeg er student. Jeg har jo faktisk en del å gjøre. I løpet av de siste to ukene har jeg lært:

Det er lurt å lese til alle forelesningene
Det er lurt å begynne med oppgaver i god tid før fristen
Biblioteket er en fin plass å være
Biblioteket er stort, og det er kanskje verdt å lete litt lenger i stedet for å få panikk å løpe å kjøpe en dyr bok du mest sannsynlig ikke trenger mer en den ene gangen fordi du ikke finner den, sannsynligvis er det det første du ser når du kommer inn i biblioteket igjen.
Det er lurt å lade macen før man går til biblioteket, for det kan være at adapteren til laderen bestemmer seg for å ikke fungere akkurat i det du får en strålende idé.

I dag ble jeg endelig ferdig med min siste innlevering på en stund, den fjerde på en uke. De siste to ukene ~~har virkelig vært dedikert til å lese å skrive~~ burde virkelig ha vært dedikert til å lese å skrive oppgaver, men grunnet ting som lite søvn og en egen evne til å utsette alt, endte jeg selvfølgelig opp med å gjøre alt i siste liten. Og det førte til at Dag stakkars (som forøvrig kom på besøk onsdag til lørdag, hurra!!) ble sendt ned til byen for å handle mat mens jeg måtte sette meg på biblioteket å bli ferdig med Human geography-oppgaven min. På fredag var jeg ferdig med 3 av 4 oppgaver, så Dag og jeg tok oss en tur ned i byen for å sjekke ut alt som skjer der, vi fant Blackwells notebutikk, og kom begge ut med nyinnkjøpte noter og store smil om munnen. Jeg burde nok kanskje ha startet på den siste oppgaven, men alvorlig talt, hvor ofte ser jeg kjæresten min? Ikke så veldig ofte.

Lørdags morgen, tidligere enn tidligst, reiste Dag hjem igjen til det kalde nord, det var ganske trist, men med tanke på at klokka var 5 om morgenen var ikke tanken når vi skilte våre veier: dette blir trist, men heller: Takk gud, nå kan jeg legge meg igjen. (for alle som tror jeg er en kynisk liten tåpe kan jeg informere om at når jeg våknet senere slo realiteten til for fullt, og jeg ble virkelig lei meg for at jeg ikke ser han igjen før juleferien)

Etter at jeg hadde sånn halvveis kommet over avskjeden burde jeg atter en gang ha begynt på oppgaven, men hadde en avtale med min gamle direksjonslærer i London. Heldigvis nådde jeg en tidligere buss enn jeg hadde beregnet, så jeg ble stående i enden av Oxford Street i en god stund seende ut som en fåme. Jeg gikk inn på KFC og kjøpte meg noe mat, sånn at jeg hadde en unnskyldning til å være inne i varmen, men det er begrenset hvor lang tid du bruker på å spise en wrap. Hr. Direksjonslærer kom heldigvis til slutt og vi kom oss på konsert med Leif Ove Andsnes og London Symphonic Orchestra. Det var en helt utrolig opplevelse, han Leifi er ikke snau. Planen var å overnatte hos Guro, men grunnet en litt lenger reisetid en forventet litt senere om kvelden enn forventet, reiste jeg heller hjem.

På onsdag vender jeg nesen mot moderlandet for en liten avkobling før det bærer tilbake igjen til Oxford på søndag. Kjenner at jeg trenger litt klemmer og gode ord fra min fantastiske familie og venner hjemme.

Må forresten ikke glemme å nevne at Dag og jeg var på Spamalot på onsdag. Det var en musikal verdt å se dersom du liker monty python.

Til min fantastiske far!

2010-10-20T18:07:00.000+02:00

Siden det er far sin bursdag i dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om faren min. Han er nemlig best.

Helt siden jeg var liten har jeg vært en pappajente, far sitt fang har alltid vært mitt trygge tilholdssted når verden har vært urettferdig og det er det av og til ennå. Når jeg har problemer eller er lei meg har far en fantastisk måte å få meg til å fortelle hva som er galt, for så å trøste meg på en måte som bare en far kan gjøre. Far har alltid vært rettferdig og snill mot meg (og de andre søsknene mine) og de få gangene han har blitt skikkelig sint må jeg innrømme at han har hatt en grunn til det. Jeg kan tenke meg at det ikke alltid var like lett å være faren min i min flotte prepubertale periode, som bestod mye av skriking, gråting og "alle er i mot meg", men han klarte det på en bemerkelsesverdig bra måte.

Jeg innser at jeg egentlig er utrolig heldig med foreldrene mine, de støtter meg uansett og de vet akkurat når de skal presse meg, og når de skal la meg være i fred. For eksempel når jeg hadde fått karakteren på klarinetteksamen som jeg på ingen måte var fornøyd med, jeg kom hjem og slengte meg ned i sengen og tok til å gråte (det var en fantastisk dag...) Etter en stund alene på rommet fikk jeg en melding fra Annalois om jeg ikke ville være med en tur på Dickens, for å feire hennes karakter og for å sørge over min. Far, som aldri har vært noen tilhenger av å drikke vekk sorgene, så at det jeg trengte var en klem og noen trøstende ord, og litt sosial omgang. Han fikk meg til å reise inn til Sandnes og være med Annalois, noe jeg på ingen måte hadde tenkt til, men det var faktisk det jeg trengte akkurat der og da.

Jeg har så mange bra minner med far at det er vanskelig å trekke fram et spesielt, men turene med far tidlig om morgenen på vei til jobb på når jeg hadde mistet toget er noe som sitter igjen. For det første fordi far var så snill at han faktisk gadd å kjøre meg, for det andre fordi vi hadde så utrolig mange bra samtaler i løpet av disse turene. Vet ikke om han vet det, men det var, og er, utrolig viktig for meg.

Savner deg kjempemye, far! Håper du har verdens beste bursdag og får kaker og brus og god mat. Glad i deg!

Brev og klisjéer.

2010-10-15T02:43:00.000+02:00

Jeg elsker å få brev. Det er noe med det der at du får noe fysisk, og som noen faktisk har brukt tid på å lage til deg. Noe helt annet enn å få en mail (selv om det også kan være ganske koselig) Her om dagen hadde jeg hatt en skikkelig drittdag, kom hjem og så at det lå et svært brev på bordet. Til meg! Jeg ble helt i hundre, for jeg forventet ikke å få brev i det hele tatt. Brevet var fra Linn, og det var bare helt fantastisk. Og oppmuntrende og motiverende. Og ikke minst veldig veldig cheezy. Hun hadde nemlig laget et collage til meg. Nå henger collagen på veggen min, og jeg smiler litt hver gang jeg ser på det (særlig på den delen der det står: not all asses are created equal)

I dag kom jeg hjem og atter en gang lå det et brev på bordet og ventet på meg. Denne gangen fra Kine. Selv om dette ikke var et collage, skal det fortsatt opp på veggen. Sånne små ting gjør at jeg blir glad langt inni sjelen, bare det at noen bryr seg nok om meg til å gidde å skrive et brev. Det betyr mye.

Jeg har verdens beste venner.

Inni hodet på studenten

2010-10-12T23:25:00.000+02:00

I dag hadde jeg forelsning, det var skikkelig skikkelig forferdelig. Jeg satt i forelesningssalen (som forsåvidt er en gymsal, takket være ombygning) Jeg kom altså inn i gymsalen, satte meg ned, fyrte fram blyet i trykkblyanten og tenkte: NÅ skal jeg være flink! Det var jeg, i ca 2 sekund. Så begynte tankene å vandre, og plutselig kjente jeg at jeg måtte på do. Først bare litt, så plutselig kjente jeg at blæra mi var i ferd med å sprenges. Dette førte til at notatene mine ble seendes slik ut:

Nå har jeg offisielt bare 4 (fire) snus igjen. Det er ikke så greit med tanke på at jeg faktisk trenger snusen min. Jeg blir så glad av det. Brus er en fantastisk oppfinnelse. Jeg må fortsatt på do. Du vet den følelsen når du er så tissetrengt at du ikke føler du kan reise deg å gå på do fordi det presser sånn på? Sånn har jeg det nå. Jeg kan forresten ikke reise meg nå uansett, for jeg jo såklart satt meg på den andre siden av rommet i forhold til døren. Uansett om forelesningen min hadde vært interessant hadde jeg ikke klart å konsentrere meg fordi blæren min er i ferd med å sprenge. Trist, men leit. Jeg savner mine frustrerte folk. Det var kos, det. Jeg har så rar håndskrift, egentlig skriver jeg skikkelig smått, men så blir det av og til kjempestort. Og da skriver jeg stygt. Foreleseren sier noe om Sudan og kveg. og krig. Heldigvis for meg legger de ut forelesningen som podcast. Jeg er tidenes dårligste student. Blir hun aldri ferdig? Jeg dør her jeg sitter!

Det verste var at jeg egentlig ikke var klar over hva jeg skrev. Jeg bare tenkte at jeg måtte skrive noe, og jeg klarte ikke å konsentrere meg om det foreleseren sa, så jeg skrev bare ned det jeg tenkte. Jeg har noen rare tanker.

Jarlsberg og leverpostei

2010-10-09T19:21:00.001+02:00

Jeg er i himmelen; jeg har funnet Jarlsberg og noe som ligner på leverpostei. Kan det bli bedre?
Jeg gleder meg som en liten unge til frokosten i morgen. To skiver, en med Jarlsberg og en med leverpostei. Og kanskje et kokt egg. Nydelig!
Har forresten også kjøpt biff, så i morgen blir det biff med potetstappe til middag. For en bra dag det blir, gleder meg allerede. Det er kanskje litt rart at jeg blir så giret av at jeg skal ha biff til middag, men dere må huske at jeg er student og at middagen min stort sett består av pasta med eller uten pesto.

Livet går forresten bedre og bedre her nede, føler meg fortsatt som en alien, men har funnet ut at det går helt fint. Jeg var på jentevors i går med en del av de andre norske jentene, og fant ut at det er en del som har/har hatt det likt som meg. Jeg er jo ikke alene. (andre enn meg som begynte å synge på You are not alone nå?) Og jeg fikk en melding fra en i antropologiklassen min nå nettopp, vi skal se film om Darwin og spise sjokolade, nerding på høyt nivå :)
Det som er min største bekymring akkurat nå er at jeg nesten ikke har mer snus igjen. Akk o ve. Jeg står mellom å gå inn på snus.com og bestille mer, eller å faktisk slutte. Det mest logiske er jo så klart å slutte, men jeg har ikke lyst til det, det er jo en av favorittingene mine. (ja, det er veldig tragisk, men det er også veldig sant)

Eli og jeg har forresten utforsket byen litt mer, og vi har funnet ut at den er fantastisk vakker. Kommer ikke over hvor fint det er her. Alle de gamle bygningene, alle de koselige butikkene som bare selger krimskrams, det er fantastisk. Går du bare litt utenfor bysentrum føler du at du er i et annet århundre, og jeg for min del tenker at dette er grunnen til at jeg alltid har likt England, for det er dette du ser på prospektkortene, og i filmene. Jeg liker det. Også har de Jarlsberg. Det liker jeg og.

Jeg har en venn som heter Trond. Jeg liker han og.

Savn...

2010-10-04T02:46:00.000+02:00

Akkurat nå savner jeg alt og alle i Norge.

Jeg savner alle vennene mine, og generelt følelsen av å være en del av et felleskap. Det er vanskelig å være nordmann i England, mye vanskeligere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Fordi engelsken min ikke er halvparten så god som jeg liker å innbille meg, synes jeg at bare å uttrykke meg selv blir en utfordring, jeg klarer ikke være meg selv og folk tror at jeg er en rolig og innadvendt person. Noe jeg absolutt ikke er. Det gjør også at jeg ikke så lett får meg nye venner her nede, og det er utrolig trist å se hvordan de jeg bor med klikker så godt sammen og er verdens beste venner, når jeg står på sidelinjen og ikke klarer å komme meg inn.

Heldigvis er det en del andre nordmenn som også går her, og de er egentlig ganske så greie. Spesielt godt er det å ha Eli, som er en venn av Birgitte. Hun bor rett nedenfor meg så jeg tilbringer en del tid i block N med henne. Det er fantastisk, vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten henne. Men fortsatt føler jeg meg som en alien som har kommet til en helt annen planet med helt andre skikker, helt annen humor og et helt annet syn på studielivet enn meg. Kjedelig som jeg enn er, så er jeg faktisk her for å studere, ikke feste. Jeg har også bodd hjemmefra et år, og har ikke den der holdningen at "wiii, nå er jeg fri, jeg kan gjøre hva jeg vil" Jeg savner mor og far, og skulle ønske jeg bare kunne ta turen hjem å få en klem.

Og ikke minst savner jeg Dag, takker en gud som jeg ikke tror på for Skype. Men det er fortsatt ikke det samme... Heldigvis for meg savner Dag meg og, så han kommer på besøk om ikke så lenge, bare tanken på det gjør meg så hinsides glad at det nesten ikke går ann å beskrive.

Det ble et temmelig negativt/depressivt innlegg denne gangen, men det må tas i betrakning at klokken er 01.40 engelsk tid, og jeg ikke får sove. Noen ganger er livet skikkelig kjipt, selv om jeg lever ut drømmen min. Jeg regner med at ting bedrer seg etter en stund, og det gjør det nok, men det er lov å savne, det hadde vært merkelig dersom jeg ikke hadde gjort det.

Til slutt et helt genialt sitat fra antropologiboken min: "all humans are born with the potential to live thousands of different lives, yet we end up having lived only one"
Det får en til å undre over hvor tilfeldig alt er. Jeg liker det.

Nå skal jeg bli smart!

2010-09-27T16:37:00.000+02:00

Har endelig hatt min første forelesning på universitet. Jeg føler meg så stor! Faget (eller modulen om du vil) kalles international relations og virker utrolig interressant. Jeg fikk faktisk med meg alt som foreleseren sa, jeg er ikke lite stolt av meg selv. Jeg kan kanskje ikke snakke engelsk, men jeg forstår det i det minste. Jeg er så utrolig gira på å begynne å studere at jeg sporenstraks etter forelesningen gikk (kremt, tok bussen) ned til byen og kjøpte den ene av de to bøkene vi må ha. En liten murstein.

Jeg har modulhåndboken og min nyinnkjøpte bok framfor meg og gleder meg til å slå opp på kapittel 5 og bli smart. Har en følelse av at denne iveren etter å lære kommer til å forsvinne ganske fort, men det er jo ikke lite at jeg er så ivrig i begynnelsen i det minste.

Ting begynner forøvrig å komme litt mer på plass i oppgangen min og, jeg har funnet en fin balanse mellom å være sosial og å være for meg selv og jeg har kjøpt inn det jeg trenger av diverse vaskemiddel og sånt. Ikke misforstå, jeg forstår at dette ikke er særlig interressant å lese, men jeg har lovd folk å holde dem oppdatert, og det gjør jeg nå. Pluss at jeg har funnet ut at mor leser bloggen min, og det er jo alltid fint å forsikre henne om at alt går fint. Men jeg vandrer ennå rundt litt som en turist og klarer ikke helt å føle meg hjemme i dette landet, regner med at det kommer mer med tiden.

For dere som ikke har fått det med dere så studerer jeg sosialantropologi på Oxford Brookes Uni., altså ikke på Oxford University. Men det er fortsatt i Oxford, og Oxford er en helt utrolig vakker by.

første dagene i England.

2010-09-23T19:04:00.000+02:00

Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt i England, som forresten er skikkelig fint. Jeg ankom Oxford på lørdag, og jeg kan ikke vente til vi kommer skikkelig i gang med studering og sånt. Denne uken er det freshers week, som er noe tilsvarende Fadderuken i Norge, minus faddere, pluss mye mer drikking. Jeg har alltid trodd at nordmenn er harde på flaska, men jeg har lært at engelskmenn er så mye verre. Siden jeg er tidenes party pooper ser jeg skikkelig fram til vi kan legge vekk alkoholen og bare konsentrere oss om det vi er her for. (Kjedelige Sonja-Beate kommer fram...)

Siden immunforsvaret mitt er så utrolig crap har jeg klart å få freshers flu, og jeg føler meg egentlig konstant bakfull uansett om jeg drikker eller ikke. Ikke lett å sove når de har nachspiel i rommet ved siden av.

Selv om de drikker syke mengder alkohol er folkene jeg bor med skikkelig koselige og jeg tror dette kan bli et bra år. Skal oppdatere mer når jeg ikke føler meg som om noen har tråkket på hodet mitt og jeg ser litt mer positivt på tilværelsen.

Dagen før dagen.

2010-09-16T12:01:00.000+02:00

Det var det, i morgen tar jeg med meg ca 40 kg av eiendelene mine og flytter til England. Nærmere bestemt Oxford.

Jeg sitter i sengen og ser ut over rommet mitt, det er et evig rot. Rundt omkring meg ligger det diverse ting som ikke fikk plass i koffertene mine og diverse ting som jeg skal pakke, bare ikke akkurat nå. Magen min er full av sommerfugler både av det gode slaget og av det litt verre slaget. Det gikk ikke helt opp for meg at jeg reiser før i går, og da slo de fæle sommerfuglene til for fullt og jeg endte opp med feber og kvalme. Jeg reiser jo faktisk fra alt og alle kjente for å studere noe som jeg egentlig har null erfaring med. Og jeg reiser uten Silje. Men det er kanskje på tide å kutte "navlestrengen" med Silje å gjøre noe alene, selv om jeg aller helst ville hatt henne med.

Selv om jeg har fått en hel mengde informasjon føler jeg på ingen måte jeg er forberedt på det som kommer, men det er nok slik for alle. Det jeg er mest nervøs for er egentlig å snakke engelsk 24/7, selv om jeg er ganske habil i engelsk er det en god stund siden jeg har praktisert det, både munnlig og skriftlig.

Selv om jeg er sinnsykt nervøs akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg og, jeg elsker jo England og dette er noe jeg har drømt om i 5 år. Men nå er det her. Det er sykt skummelt og sykt spennende.

Jeg tror jeg overlever.

fred og krig og politikk og religion og sånt...

2010-09-08T04:12:00.001+02:00

Jeg leste nettopp en artikkel i dagbladet sin nettutgave om en færøysk politiker som ikke ville i middag med statsministeren i Island. Hvorfor? Fordi hun er lesbisk og gift med en kvinne.

Når jeg leste dette kjente jeg at sinnet boblet i meg, og dess mer jeg leste dess sintere kjente jeg at jeg ble. Jamis, som denne færøyske politikeren heter, uttalte "- Mitt parti er mot homofile ekteskap. Å gå i middagen ville antyde at jeg støtter en union som er naturstridig, og som fordømmes i Bibelen. Det vil jeg ikke"

Hvordan tilsynelatende oppegående mennesker kan komme med slike uttalelser, og faktisk mene dem, går ut over min fatteevne. Hvordan kan noen si at de er i mot homofile? Det er det samme som å si at du er i mot folk med blondt hår. En våkner ikke en dag og ser seg selv i speilet og tenker "hmmm, jeg tror jeg interesserer meg for jenter i stedet for gutter" (omvendt dersom det er en gutt, vel og merke) på samme måte som heterofile ikke bare plutselig bestemmer seg en dag for å være interessert i det motsatte kjønn. Man tar ikke dette standpunktet selv, man er den man er og slik er det med det.

At homofile nå kan gifte seg synes jeg er en fantastisk ting. I mitt hodet finnes det ikke en eneste logisk grunn til at to mennesker med likt kjønn ikke kan få de samme rettighetene som to mennesker med ulikt kjønn ved å inngå ekteskap, og at en såpass høyt profilert person som en statsminister velger å gjøre det mener jeg er kjempetøft. Et argument som blir flittig brukt når folk skal komme med motargument er at et homofilt ekteskap bryter med meningen med ekteskapet. Da er det noe jeg har misforstått, for i mitt hode er meningen med et ekteskap at en skal elske partneren sin, at en skal være der for hverandre å være trofaste.

Jeg ser ikke problemet til Jamis, forventer han at statsministeren og kona skal sitte å diskutere sexlivet sitt under en politisk middag?

Dersom homofili blir sett på som en stor synd så må jeg bare minne på at i samme avsnitt i Bibelen som dette står, står det også at ekteskapsbrytere er syndere. Men jeg tviler på at Jamis ville ha nektet å spise middag med en skilt kvinne.

Jeg er verken ekteskapsbryter eller homofil, men jeg er vel en synder jeg og. Vi skal kose oss i helvete vi, det er jo der alle de interessante folkene kommer.

Hallemalle!!!

2010-08-05T19:26:00.000+02:00

Det har akkurat gått opp for meg at om litt over en måned bor jeg i Oxford! Jeg har jo visst det lenge, men det har ikke helt gått opp for meg. Jeg flytter til et annet land. Med en annen tidssone (riktignok bare en time, men det er en forskjell) Det er sprøtt.

Jeg freaker litt ut, jeg. Jeg har ikke orden på alt, tror jeg. Jeg vet ikke om jeg har orden på alt en gang! Utfreaking!!! Jeg savner å være 8 når mor eller far ordnet alt for meg, nå skal jeg liksom være voksen. (Eller semivoksen i allefall) Jeg må ordne ting selv, noe som er greit når det er gjort, men siden jeg er en smule nevrotisk så liker jeg det ikke i det hele. Siden jeg ennå ikke har fått ordnet alt går jeg konstant rundt og tenker på hva jeg burde gjort, men ikke kan gjøre. Jeg blir litt stresset (hater å bruke det ordet, men tror faktisk at jeg kan si jeg er litt stresset nå) og utrolig irritabel. Jeg begynner å lage historier i hodet mitt om at jeg kommer fram til Oxford og skal hente nøklene, men så er ikke alt i orden så får jeg ikke lov å begynne på skolen. Jeg reiser slukkøret hjem igjen til Norge uten skoleplass og uten jobb. Jeg må virkelig begynne å tøyle skrekkfantasien min...

Egentlig gleder jeg meg veldig til å reise, men jeg klarer ikke helt å forestille meg hvordan det blir.

Eventyret begynner 17. september, da er forhåpentligvis alt i orden og jeg kan begynne livet mitt som fattig student. Det blir nok bra!

om latskap

2010-07-08T23:36:00.000+02:00

Jeg kunne såklart ha skrevet "om latskap" også ikke skrevet noe mer, men det hadde blitt litt for klisjè.

Men altså, latskap. Jeg er lat. Jeg innrømmer det. Hvis jeg for eksempel er skikkelig sulten så kan jeg lett finne på å sitte så lenge at sulten gir seg fordi jeg ikke gidder å bevege meg inn til kjøkkenet. Og rommet mitt ser svært ofte svært bombet ut fordi jeg ikke gidder å gå inn på det rommet hvor jeg har klær å henge opp klærne mine. Og når jeg først går inn i klesrommet mitt gidder jeg ikke legge klærne fint sammen eller henge dem opp, nei, jeg stuer dem inn i skapet. Det er latskap. Og et irritasjonsmoment. For det er det som er så dumt med latskap, som regel fører en lat handling til en handling med altfor mye arbeid. For når jeg først kommer meg på kjøkkenet for å hente mat så må jeg lage så mye mat fordi jeg er så altfor sulten. Og når jeg skal kle meg må jeg lete gjennom hele skapet for å finne noe jeg vet jeg har en plass. Det hender ofte at jeg går til innkjøp av nye klær (dette gjelder spesielt strømpebukser) fordi jeg ikke kan finne det jeg vet jeg har fordi jeg har vært for lat til å rydde på klesrommet.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som er lat. Jeg tror det er mange av oss, men folk er redde for å innrømme sin latskap, de er redde for at folk skal se ned på dem. Og det kan jeg forstå, det er fryktelig med andre late folk, spesielt siden jeg synes det er helt greit med mitt rot liggende overalt, men liker ikke at andres rot ligger og flyter.

Nå lurer jeg på hvordan det kommer til å gå når jeg atter en gang flytter inn på internat, denne gangen i England, det gikk ganske fint på Toneheim, da var det for det meste jeg som var lat (sorry hytte 14 folk...) Men hva om jeg havner i samme oppgang som en gjeng med late folk? Det kommer jo til å gå kjempefint en stund, vi kommer til å ha mange koselige late sammenkomster. Men hva når vi blir sultne? Hvem skal liksom lage maten? Og hvordan skal det bli når alles rot blir liggende overalt? Hvem skal da rydde opp?

Jeg tror det er bra å være lat til en viss grad, alle har lov å unne seg en lat dag, der de ikke gjør en pøkk og bare ligger i sofaen og ser dritt-TV. Men hvor lat kan man bli? Jeg tror jeg er farlig nær grensen... Men latskapen min har ennå ikke kommet så langt at den har gått utover jobb og skole (med unntak av folkehøgskole, og det gjelds ikke)

Jeg skal jobbe med latskapen min i sommer. Jeg skal bli et bedre menneske, sånn at når jeg er skikkelig lat så kan jeg være det med god samvittighet!

Her er jeg en veldig lat 20 åring på Toneheim. Sitter i sengen og har ikke en gang giddet å re opp.

Å reise med fly.

2010-06-11T17:44:00.000+02:00

Har aldri vært en stor fan av å ta fly. Uansett hvor gøy jeg vet jeg får det når jeg lander kommer alltid sommerfuglene i magen og ødelegger gleden min over at jeg skal reise bort. Jeg blir rett og slett syk av bekymring og paranoia og tenker over alt som kan gå galt før, under og etter flyturen.

1)Jeg kan bli forsinket av
a) at den som kjører meg til flyplassen kan ha glemt det
      b) at den som kjører meg til flyplassen kan forsove seg
      c) at det er altfor lang kø i sikkerhetskontrollen
      d) at sikkerhetskontrollørene mener jeg har noe ulovlig i vesken min som de må sjekke. De finner ikke ut at det bare var parfyme før flyet har lettet
2) Det kan være det er noe galt med bestillingen og at jeg har bestilt billett til neste uke, eller neste år. Akkurat dette punktet fører til at jeg sjelden sover noe godt natten før en reise, hvis jeg mot alle odds klarer å sovne kan du banne på at jeg våkner flere ganger om natten for å sjekke bekreftelsen jeg har fått tilsendt på mail.

Også kommer jeg meg jo som regel på flyet, men det er ennå mye som kan gå galt

1) Flyet styrter (sier seg jo selv, tror alle tenker på det før de flyr)
1b) Flyet styrter og jeg er plassert ved nødutgangen og får ikke døren opp. Dette fører ikke bare til at jeg dør, men også resten av flyet (jeg vet det er flere nødutganger enn bare en, men dette er mine skrekkscenarier)
2) Vi kommer opp i lufta, men må snu. Dette fører til at jeg ikke når det andre flyet jeg skal ta og jeg blir stuck i en fremmed by og må finne en plass til å overnatte. Selvfølgelig er det en svær turnering av noe slag i byen og jeg ender opp med å tilbringe natten på flyplassen og forsover meg til det neste flyet jeg skulle ha tatt. Utvikler seg til en ond sirkel.
3) Jeg havner ved siden av en illeluktende person med forkjærlighet for å løfte armene.
4a) jeg blir sittende ved siden av en gammel bekjent og hele flyturen går i nærmest flaut tørrprating.
4b) jeg blir sittende ved siden av en jeg tror jeg kjenner og bruker hele turen på å lure på om jeg bør si hei eller om jeg bør la være.
4c) jeg blir sittende ved siden av en kjendis. jeg innbiller meg at jeg kjenner personen (har jo sett han/henne tusen ganger før) og begynner å tørrprate som om vi var gamle kjente. Går ikke opp for meg at dette ikke er noen jeg kjenner før jeg er godt i gang med samtalen.
5a) Det er en kolikkbaby ombord.
5b) Det er en bortskjemt treåring ombord, helst rett bak meg, sånn at han/hun har sjansen til å sparke i setet mitt og eller lugge meg gjennom hele turen.

Når dette er overstått og jeg står på bar bakke, glad for at jeg overlevde turen uten noen store tabber kommer den siste, men avgjørende delen: BAGASJEBÅNDET!!! (jeg skrev det med store bokstaver sånn at dere kunne få litt skrekkfilmfølelse, litt sånn DØNN DØNN!!) her kan nemlig alt skje, du tenker kanskje at det verste som kan skje er at bagasjen ikke kommer, og jeg er enig i at det er en frykt jeg også besitter, men jeg frykter verre ting enn det nemlig:

1) Pushere! Har ingenting med narkotika å gjøre (nødvendigvis) men dette er mennesker som på død og liv skal få tak i sin bagasje først, koste hva det koste vil. De pusher seg foran alle andre og spisser albuene klare til kamp for å få tak i bagasjen sin. Her gjelder det å holde seg unna.

2) å bli dyttet av en pusher for så å havne på bagasjebåndet med enten brukket ben som gjør at du ikke kommer deg av eller brukket nakke som gjør at du dør.

når alt dette er gjennomstått gjelder det bare å se gjennom bagasjen å se at alt er i skjønneste orden, men det er ingen selvfølge! For alt du vet har noen rotet i kofferten din på jakt etter bevis på at parfymen ikke bare var parfyme og har i samme sleng åpnet alle boksene/flaskene/tubene med dyre hår/hudprodukter for så å strø litt over klærne for å sørge for at de blir ødelagt.

God tur!

nynorsk og sånn.

2010-06-09T14:49:00.000+02:00

Ok. No har eg tenkt å blogge på «nynorsk» grunnen til at eg skriv «nynorsk» og ikkje berre nynorsk er fordi nynorsken min er ei salig blanding av nynorsk, bokmål, jærsk og til tider engelsk.

Eg liker nynorsk, det gjer meg glad til sinns når eg ser nokon som skriv nynorsk, samstundes som det gjer meg ganske trist fordi min nynorsk har vorte så dårleg. Det er jo på mange måter mykje meir naturleg for meg, som snakkar jærsk (eller for alle som snakkar ei anna dialekt enn austlandsk) å skrive på nynorsk. Det ligg mykje nærmare dialekta mi. Så kva er då eigentleg problemet? Kvifor slutta eg å skriva på nynorsk?
Jau, det skal eg seie dykk (sant, nynorsk er kult??) fordi eg les for mykje. Og mesteparten av det eg les på norsk er på bokmål, og då er det jo ganske naturleg at eg skriv som eg les. Det har vore problemet mitt gjennom heile min skulegong, eg hugsar ennå elevsamtalen i 5. klasse der læraren min nærmast råda meg til å lesa mindre, fordi eg hadde så dårleg nynorsk. Det er skikkeleg trist. Kvifor finst det ikkje fleire bøker på nynorsk?

Eller spørjemålet er vel heller: kvifor har me to skriftsspråk i eit lite land som Noreg med knapt 5 mill. innbyggjerar? Eg veit jo kvifor, eg kan mi språkhistorie, og det er ikkje difor eg spør, eg kjennar til Ivar Aasen og dei karane der. Men det er lenge sidan, kunne me ikkje berre vorte venar alle saman? På ein måte hadde det vore det same for meg kvifor eit skriftspråk me endte opp med, men på ein annan måte så tykkjer eg at nynorsk er eit mykje meir naturleg val enn bokmål. Fordi det byggjer på norske dialekter, ikkje på fornorsking av dansk. Men skulle det verta slik at Noreg ein dag får berre eit skriftspråk er eg redd at det skriftspråket vert bokmål. Og det er på ein måte OK. Under tvil.

Og når ein kjem inn på dialekter så vil eg berre seie ein ting: alle har ei dialekt. Sjølv om mange som snakkar austlandsk ikkje meinar dette stemmer. Kva snakker dei då? Er det slik at dei snakkar norsk, medan me andre snakkar dialekter? Det kalles diskriminering, og det er eg ganske lei av. Eg er lei av at alle skal diskutera dialekta mi, og eg er lei av at folk kommenterer dialekta mi. Eg er frå Jæren, det er sånn me snakkar.

Merker at dette innlegget har skrudd seg over på eit litt aggressivt spor, men eg meiner det er viktig å forstå ein ting: sjølv om eg har haugar med sjølvironi er det ikkje like kult å føle at eg er dum fordi eg snakkar slik det er meininga eg skal snakke. Dette gjeld nok ikkje berre meg, eg trur dei aller fleste som snakkar ei merkant og heller ukjend dialekt kjenner det litt på kroppen dersom dei flyttar utanfor bygda dei kjem frå. Så ein viktig regel til deg som har lett for å le av andre si dialekt: ikkje gjer det, dersom det er noko du ikkje forstår er det sjølvsagt lov å spør.

Hadde min gamle norsklærar sitt dette innlegget og sett min dårlege nynorsk hadde ho sikker ikkje vore så fornøyd, men eg prøver. Eg likar nynorsk, eg. Gjer du?

å være

2010-06-05T02:40:00.000+02:00

Jeg er. Tror jeg. Det er faktisk ikke vitenskapelig bevist at mennesker eksisterer. Det er en merkelig tanke.

Som de fleste vet er jeg en stor fan av Jostein Gaarder. Jeg tror det jeg blir aller mest fascinert av er måten han stiller spørsmål ved vedtatte ting. Som eksistens for eksempel. Etter jeg hadde lest "Sofies verden" ble jeg nærmest litt paranoid og begynte å innbille meg at jeg også bare eksisterer i noen annen sin fantasi. Hva om hele livet mitt bare oppspinn?

Etter en stund slo jeg meg til ro med tanken om at livet mitt er altfor kjedelig til å bli skrevet en bok om, og begynte heller å tenke litt over hva Gaarder ville med boken. Eller rettere sagt, hva jeg tror han ville med boken. Jeg tror Gaarder vil at vi ikke skal godta vedtatte sannheter, men å tørre å stille spørsmål ved ting. I det første brevet til Sofie står det: hvem er jeg?
Hvem er du egentlig? Et menneske, ja. Men hva vil det si? Hvor kommer menneskene fra? Er det en mening med at menneskene er satt på jorden? Er det noe som styrer alt? Hva skjer når vi dør?

Slike spørsmål kan få hvem som helst til å bli gale av undring, og jeg mener personlig at dette er grunnen til at menneskene skapte religion. For det er spørsmål man aldri får svar på. Dette er nok en av grunnene til at menneskene begynte å tilbe en gud, eller mange guder. Ved å gjøre dette fikk de svar på det de lurte på, og det var trygt. Jeg er ingen religiøs person, men jeg har vanskelig for å tro at vi ikke har noen mening, og at det ikke er en større mening bak livet. Og grunnen for at jeg tror (eller rettere sagt, håper) dette er fordi jeg frykter hva som skjer når jeg dør. Men for meg er det feil å la en bok, eller noen læresetninger fortelle meg dette, fordi de bøkene og de læresetningene er laget av mennesker. Mennesker av kjøtt og blod akkurat som meg selv, de har ikke hatt noe større innsikt i hva som skjer etter døden enn det jeg har.

Uansett hva du tror på, eller hva du mener så tror jeg at det er viktig å stille spørsmål. Jeg tror det er viktig å sette spørsmålstegn og ikke bare godta det man får servert, for da lærer man aldri noe annet en det som er opplest og vedtatt. Og hvem er det som sier at det er rett? Hadde man aldri satt spørsmålstegn så hadde man fortsatt sagt at jorden er flat og at solen roterer rundt jorden.

Men noe jeg kan slå meg til ro med er at jeg definitivt eksisterer på en eller annen måte. Kanskje er jeg bare en fantasi en utrolig kjedelig bok, kanskje er jeg bare en sær drøm noen har, men uansett hva det er så eksisterer jeg.

Altså: jeg er!

Ehhm... overskrift?

2010-05-28T13:49:00.000+02:00

Jeg har nå kommet hjem fra Toneheim. Faktisk er det en god stund siden, men jeg har bare ikke giddet å blogge. Det har skjedd utrolig lite på den stunden jeg har vært hjemme. Dag var her, vi reiste til Bergen og feiret 17.mai, vi reiste hjem til oss selv. Jeg er altså i et avstandsforhold. Vanskelig.

Det er faktisk sykt merkelig, jeg er vant med å være med Dag så og si hele tiden, hver dag. Nå snakker vi bare på telefonen og på skype. Det er jo fint det, og jeg er glad jeg lever nå og ikke for 20 år siden, men skype er liksom ikke helt det samme.

Selv om jeg er ganske lei meg og til tider en smule deppa fordi jeg ikke har noe å gjøre ser jeg ganske lyst på livet framover. Snart er det sommer for fullt og jeg har bestemt meg for at denne sommeren skal bli varm, siden vinteren var så kald. Selv om jeg skal jobbe en del har jeg bestemt meg for at jeg skal få mest mulig ut av sommeren, denne sommeren har jeg jo faktisk bil (og ikke minst, jeg har faktisk lappen) så da blir det lettere å komme fra A til B. Eller Å, spørs jo hvor jeg vil. Jeg har noen fridager innimellom og de skal jeg utnytte til det fulle med å reise rundt og besøke folk.

I morgen er det Grand Prix, hvis noen av dere ikke har fått med seg det. Da kjører vi på med Grand Prix fest, med modulasjonsleken, glitrete klær og en smule alkohol. Jeg tror det blir gøy.

Dette var et kjedelig innlegg, så jeg slutter her.

Hvor Keno er du i dag?

2010-04-26T15:41:00.000+02:00

Nå må jeg helst fortelle om noe utrolig morsomt som har skjedd meg: jeg skal bli kjendis!! Ok, kjendis var litt i drøyeste laget, jeg tror ikke akkorat jeg blir invitert til kjendisfester med det første. Men i det minste skal stemmen min komme på TV! Dere vet Keno? fra Norsk Tipping? Ikke det? Vel det er i allefall noe sånn Norsk Tipping greier, med trekning på NRK2 hver dag. Der har de ikke programleder som de har på lotto, men de har forhåndsinnspilte stemmer som ønsker velkommen, leser opp tallene og sier hadet bra. Jeg (og 3 andre fra Toneheim) skal være den stemmen! Var ikke det morsomt?

And now for something completely different:
Toneheimåret er snart slutt! Det er ganske trist egentlig. Men i allefall, i den forbindelse setter vi opp en avslutningsforestilling, den må alle se! Og alle må lese på denne bloggen her: www.dirigenten.blogg.no OK? bare gjør det. Jeg vet at ikke så mange av dere 2 (3?) lesere bor i Hamar eller omegn, men nå har jeg i allefall reklamert litt.

Jeg har tenkt en del på det at Toneheimåret snart er slutt, og har funnet ut at det er helt merkelig. Plutselig sprekker den flotte boblen som vi så møysommelig har bygget opp i løpet av året og vi må ut i det virkelige livet igjen. Om 5 måneder flytter jeg til Oxford og studenttilværelsen trår til for fullt. Jeg må begynne å bruke hjernen igjen, og jeg må begynne å gå med "normale" folk (folk som ikke driver med musikk) Det er en utrolig sær tanke, i 4 år har jeg holdt på med musikk nesten på fulltid, og folk rundt meg har holdt på med musikk. Altså, mye av min humor har bygget seg rundt musikk, og jeg tror jeg kommer til å ha det litt vanskelig når jeg skal begynne å vanke med folk som ikke deler min humor, og som ikke synes det er like morsomt hver gang de modulerer i en låt, eller å se på Youtube-klipp av folk som ikke helt treffer tonene. Hvordan skal dette gå?

Dette var ikke sinnsykt bra skrevet, men jeg tror jeg har skrevet nok. Nå kommer Roar for å sjekke om jeg har vasket godt nok, jeg frykter for at jeg kanskje ikke har det.

Ymse

2010-04-07T22:42:00.000+02:00

Det har gått opp for meg at jeg blogger sjelden. Og at jeg har ufattelig lite lesere, men for alle dere 2 som jeg vet av og til stikker innom bloggen min: her er et nytt innlegg. Jeg poster det på facebook, for det har Liv sagt at jeg må gjøre, siden jeg som sagt blogger så sjelden at hun ikke gidder å gå inn å sjekke om jeg har oppdatert. Det er jo ganske forståelig.

Nå vil jeg skrive om noe ymse.

Om et halvt år bor jeg i Oxford, det er ganske skremmende, det!
I dag fikk jeg elgstek og blåbærpai til middag hos en lærer. Jeg laget saus helt fra bunnen av Toro-posen!
Jeg har truffet foreldrene til Dag, de var veldig koselige.
Jeg har fått lappen, så nå er ikke lenger veiene trygge, det er også ganske fint.
Nå er det snart vår. Det er forsåvidt vår hjemme, men her på Hamar er det bare en ekkel mellomting mellom vinter og vår.
Linn og Trond ser sex og singelliv i stuen.
Jeg er veldig glad i Dag, han er temmelig nice.
Skapet mitt er ryddig for første gang på kjeeempelenge.
Jeg har absolutt ikke anelse om hva jeg skal skrive om på bloggen min nå. Så jeg avslutter.

Silje, den beste på jord

2010-03-15T09:02:00.000+01:00

Nå er det vel strengt tatt på tide å skrive litt om Silje. Siden hun er den av mine venner jeg har kjent lengst (helt siden vi var 4 år faktisk!) og som simpelthen er min bestevenn.

Det finnes så mange bra måter å beskrive Silje at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg kan nevne at hadde det ikke vært for Silje så ville jeg ha blitt banket opp utallige ganger på barneskolen. Hun passet alltid på meg når jeg var stor i kjeften. På samme måte prøvde jeg å beskytte henne hvis folk kom med upassende kommentarer om henne, hun var sterk, jeg var stor i kjeften, sammen var vi en perfekt match.

Med unntak av et par uheldige kommentarer på barneskolen har jeg aldri hørt at noen har sagt et vondt ord om Silje. Hun er snill rett gjennom og å si noe stygt om henne ville være like dumt som å pisse i motvind. Foruten å være ufattelig snill er hun en person som du alltid kan stole på. Hun har vært der for meg når jeg har hatt det tøft, og siden vi kjenner hverandre så godt har hun ikke trengt å si et ord, men jeg vet hva hun tenker og hvor mye hun bryr seg.

Nå høres Silje strengt tatt ut som en engel, og selv om hun er ganske close, så kan vi ikke påstå det, men hvem vil vel være venn med en engel?

Jeg har reist på mange turer med Silje gjennom korpset, skolen og senest i fjor sommer var hun en av de fantastiske tre som trålet gatene i Dublin. Jeg har skrevet om Dublinturen før, og jeg kan våge å påstå at det var nok den definitivt beste turen noensinne, takket være selskapet.

Nå går Silje på Toneheim med meg, hun spiller forsåvidt saksofon (og veldig bra til og med!), og det er jeg veldig glad for. Selv om vi ikke tilbringer så mye tid sammen her er det så godt å vite at bare noen få meter borte er det noen som kjenner deg tvers igjennom og som du kan snakke med alt om.

Jeg er så ufattelig glad i deg, Silje, og glad for at du er til og at du er akkurat deg. Du finner på utrolig mye moro, og er en veldig festlig person (kanskje spesielt etter litt meifter??) Jeg ville ikke ha byttet ut vennskapet med deg mot noe annet, og jeg vet at selv om vi flytter langt fra hverandre til høsten så vil du fortsatt være der for meg, sånn som jeg kommer til å være der for deg! Nå ser jeg at dette innlegget ble litt i det søteste laget, men det får så være.

Vi venter.

2010-02-19T17:46:00.000+01:00

Livet er det som skjer mens man venter på det sies det. Kanskje er det sant, men av og til består livet av venting. Det vil ikke si at man venter på livet. Akkurat sitter Silje (som jeg snart skal skrive om i et innlegg) og jeg og venter på at vi skal ned til byen og spise pizza. Egentlig er pizzaen bare noe å gjøre mens vi venter på toget. Når vi har tatt toget skal vi vente på flyet som tar oss hjem! Egentlig tar jo ikke toget oss helt hjem, bare til Sola, men foreldrene til Silje henter oss, så vi kommer oss altså helt hjem.

Det er rart det der med å vente. Vi venter alltid på noe. Jeg tror definitivt at det er noe i det der at livet skjer mens man venter på det, fordi store deler av livet er venting. Og jeg tror også at det er viktig å være bevisst på det, fordi man må få noe utav ventetiden. Ta advent for eksempel, det er jo bare en ventetid på jula, men det er gøy. Jeg vil til og med påstå at det er det beste med hele jula. Man må altså gjøre om ventetida til noe positivt, sånn så nå, jeg venter på pizza og tog og fly, skulle ønske jeg kunne sagt at jeg hadde fått noe konstruktivt utav ventetida, men det har jeg ikke.

Jeg skal prøve å bli et bedre menneske (noe jeg sier hver mandag til klarinettlæreren min) og slutte å vente på livet, jeg skal prøve å benytte ventetiden. I dag kunne jeg for eksempel ha øvd, vasket klær og diverse, men jeg valgte å la være. Dårlig stil.

Nå er jeg sulten og vil ha pizza så jeg ser at dette innlegget ble teit. Men jeg reiser i allefall snart hjem. Hurra!

Snart ferie!

2010-02-16T16:55:00.000+01:00

Nå er det jammen meg snart ferie. Gu som jeg gleder meg, jeg er så sliten av folkehøgskolelivet, og gleder meg noe voldsomt til å komme hjem å kunne styre dagene mer selv og slippe å planlegge dagen utifra måltidene. Jeg er så grusomt sliten, sliter med å holde meg våken en hel dag i strekk og ender som regel opp med å ta en lur midt på dagen.

Jeg har ingen store planer for ferien utenom at jeg skal treffe mine fantastiske venner og jobbe litt. Jeg gleder meg til det, til begge deler. Ingenting er som å møte gode venner å ta seg litt sprit og fanta i hytta til Annal. Og jeg gleder meg veldig til å jobbe igjen, jeg føler virkelig at jeg gjør noe nyttig når jeg jobber, at jeg faktisk kan gjøre en forskjell for noen, selv om det ikke er snakk om så mye. For ikke å snakke om de flotte folkene jeg jobber sammen med, de er så utrolig imøtekommende. Kunne godt tenke meg å jobbe mer, men siden jeg som vanlig er utrolig treig ble det til at jeg ringte sjefen altfor sent for å spørre om vakter, menmen.

Jeg har kjøpt flybilletter til sent på kvelden på fredag, så det blir mye venting i løpet av dagen, og sannsynligvis kommer jeg ikke til å spare så veldig mye penger på at jeg fikk en billig billett, for jeg må jo kjøpe mat. Så langt tenkte ikke jeg når jeg bestilte billetter, jeg tenkte bare hmmmmm, billetter til 199 kr, jeg tar dem, jeg! Så gjorde jeg det.

Kjenner at dette innlegget bærer preg av det utrolige negative synet på livet som jeg har for tiden, men det får så være, man kan jo ikke alltid være smilende og glad. Selv om ting som regel blir bedre av et positivt syn på tilværelsen. Men akkurat nå unner jeg meg et litt negativt syn på livet mens jeg lengter hjem til Jæren og den friske sjølufta :)

farvel til tenåringstilværelsen.

2010-02-08T15:16:00.000+01:00

I dag er det den 8. februar 2010. For 20 år siden var min kjære mor meget stor og sikker ufattelig lei av den lille drittbylten inni magen som ikke ville ut, men dagen etter kom jeg. Tar jeg ikke helt feil var klokken ca 15.20. Selv husker jeg veldig lite av det hele, men det må vel bli sett på som den viktigste hendelsen i mitt liv. Noen sier at fødselen og de første årene av livet er så traumatiske at hjernen legger de langt bak i underbevisstheten, ikke vet jeg, men jeg kan tenke meg at etter 9 måneder inni en mage med bare mørke og ikke noe annet må det være ganske skummelt å komme ut å se lys, se andre folk og høre masse rare lyder.

Men årene går og til slutt blir man det man kaller voksen. Som liten trodde jeg alltid at å være voksen ville si å kunne være oppe så lenge som jeg bare ville og å spise så mye godteri man bare kunne. Etterhvert begynte jeg å tenke at voksenlivet var kjedelig og ikke noe å trakte etter, hvem vil vel bli stuck i et kjedelig A4 liv med mann, barn, husvask, klesvask og jobb? Definisjonen av voksen forandrer seg etter årene, når man er 5 ser man på konfirmanter som temmelig voksne, men når man er konfirmant selv er det 18 årsdagen man trakter etter. Da er man voksen på papiret, man kan (hvis man ikke er som meg) kjøre bil, stemme, kjøpe alkohol og tobakk. Når man blir 18 forstår man jo at det å være voksen på papiret og det å være voksen i praksis er to vidt forskjellige ting, og man lengter etter 20 årsdagen når man kan kjøpe sprit og ikke lenger er tenåring. Men nå når jeg sitter her, dagen før jeg blir 20 kjenner jeg meg ikke det spor voksnere enn når jeg satt på akkurat samme måte for 2 år siden. Når er man egentlig voksen? Min yngste niese (som forsåvidt også har bursdag i morgen, men hun blir 7) proklamerte en dag at når man fyller 20 år, da fyller man voksen. Men hva vil det egentlig si å være voksen?

Jeg har hørt fra diverse "voksne" at man egentlig aldri blir noe særlig eldre enn 16-18 i hodet, men med de erfaringene man får i løpet av et liv legger man grunnlag for en litt mer "voksen" adferd. Og jeg tror det ligger mye i dette, å være voksen defineres ikke av alder, det defineres av hvordan man oppfører seg i gitte situasjoner. En fest kan være like morsom når man er 40 som når man er 16, men som 40 åring ser man kanskje litt annerledes på hva som er morsomt. Det er ikke lenger noe mål i å utagere, fordi man ikke lenger har noe å bevise. Det er ikke lenger vits å drikke seg snydings, fordi du har faktisk lov til å drikke. Og etterhvert har man lært seg at oppfører du deg på enn viss måte får det konsekvenser. Man har opplevd konsekvensene og man har lært av det. Som snart 20 åring kan man si at jeg er på vei. Jeg har ennå mye å lære, jeg har ennå mange år med utprøving å gjøre, men jeg har også mange år bak meg med prøving og feiling. Jeg er ikke voksen, men jeg er ikke et barn. På mange måter er jeg mer voksen enn mange som er flere år eldre enn meg pga ting jeg har erfart, men ennå har jeg mange erfaringer foran meg.

Nå skal jeg nyte en pizza som jeg ikke har råd til, som min siste tenåringsutskeielse, forhåpentligvis lærer jeg at har man ikke råd så bruker man ikke penger. Det kommer....

Godt, kaldt nyttår!

2010-01-07T17:50:00.000+01:00

Det er ingen løgn at det er kaldt ute. De aller fleste i dette langstrakte landet har i det siste merket Kong Vinter. Men nå går det over alle kosteskaft, for første gang i mitt liv skulle jeg ønske jeg bodde i et sydligere strøk der snø er noe du hører om i eventyr. Ikke misforstå meg, det er helt nydelig ute, men -30 grader er litt for kaldt for meg altså. Akkurat nå sitter jeg under dynen og prøver å få igjen litt varme i kroppen, det tar sin tid, men det begynner å komme seg. Heldigvis sendte min kjære mor opp skibuksen min, tror sjelden jeg har vært så glad i noen som når jeg så hva som var inni pakken. (særlig med tanke på at den var så stor at jeg måtte gå HELT ned til MIX for å hente den) TUSEN TAKK MOR!!

Heldigvis er det nokså varmt inni hytta, vi har omsider fått ovnen til å funke, eller rettere sagt, vi har endelig funnet på-knappen. Noe som sannsynligvis redder livet vårt denne vinteren. Jeg må innrømme at jeg har en nokså negativ tankegang, men jeg er ikke helt overbevist om at jeg kommer til å overleve. Heldigvis har jeg Dag som lar meg stjele litt av hans varme, det kommer godt med.

Men nå skal jeg ikke syte mer over kulden, det hører nok de fleste nok av.

Nå er vi inne i år 2010. Eller tjueti. Tjueti høres ganske harry ut, men hvorfor skal man plutselig begynne å si totusenogti, i stedet for å fortsette slik vi gjorde før, nittennittini, mye lettere å si enn år ettusennihundreognittini eller nittenhundrenittini. Jeg liker at ting er enkle, siden jeg er ganske lat. Dette året skjer det mange store ting i livet mitt, her skal du få listen:

1) Min eldste niese har allerede blitt tenåring
2) Jeg fyller 20, og er altså ikke lenger tenåring
3) Jeg reiser til Budapest med Toneheim
4) Jeg er ferdig på Toneheim
5) Forhåpentligvis får jeg lappen
6) Hvis jeg kommer inn i storbritannia har jeg 5 måneder ferie
7) Jeg flytter kanskje til Storbritannia

og siden du fikk listen over alt det store som skjer meg i 2010 skal du også få en liste over alt det flotte som skjedde i 2009

1) Jeg var i London med Lundehaugen
2) Jeg var russ
3) Jeg hadde klarinetteksamen
4) Jeg fullførte Lundehaugen!!!
5) Jeg var i Dublin
6) Jeg hadde en definitivt vanvittig bra sommerjobb
7) Jeg begynte på Toneheim
8) Jeg fikk verdens beste romkamerat
9) Jeg havnet på hytte med Dag
10) Jeg ble sammen med Dag
11) Charlotte giftet seg
12) Julematen i år var definitivt den beste ever
13) Dag kom på besøk til nyttår

Selvfølgelig har det skjedd mye annet bra, men akkurat nå er det det som utmerker seg spesielt.

GODT NYTTÅR!! (og hold deg inne, du vil vel ikke dø av frostskader??)

Linn!

2009-12-09T12:42:00.000+01:00

Siden jeg skrev et innlegg om Dag mente Linn at jeg burde skrive et innlegg om henne også, siden vi faktisk deler rom. Og jeg tenkte at det var en bra idè siden Linn er en fantastisk person som det går ann å skrive mye rart om.

FØRSTEINNTRYKK
Jeg hadde vært på Toneheim en god stund uten å sett snurten av denne mystiske jenta på fløyte som jeg skulle dele rom med i et år. Jeg gledet meg, for jeg har gode erfaringer med fløytister, de pleier å være av det bra slaget. Linn kom rett før mor og far kom stormende inn på rommet med nye forsyninger av ting jeg hadde glemt. Plutselig når jeg kom tilbake fra en eller annen plass jeg hadde vært stod det en hel familie inne på rommet mitt. Jeg kjente ikke igjen Linn fra bilde i katalogen, men siden den andre på min alder var en gutt (og forsåvidt kjæresten hennes) regnet jeg med at jenta med dreads var min romkamerat. Vi hilste og jeg fant fort ut at Linn ikke spiller klassisk fløyte, men jazzfløyte. Noe som er kuuult! Jeg må innrømme at fordommene mine slo til, jeg tenkte at hun så hyggelig ut, men hun hadde jo dreads!! Vi måtte nødvendigvis være totalt forskjellige og jeg så for meg mye krangling og lite samhold. (må understreke at jeg var temmelig nervøs og alt var nytt, hjernen fungerte ikke helt)

REALITETEN
Linn og jeg går faktisk veldig godt sammen, selv om hun har dreads og spiller jazz. Hun er ikke den personen jeg er mest med på Toneheim, men vi har funnet ut at hytta vår er som en liten familie, vi er ikke alltid sammen (med unntak av Dag og jeg) men vi har hverandre. Jeg har blitt veldig glad i Linn og det funker kjempegodt og dele rom, selv om jeg roter. Linn er flink til å overtale meg til å stå opp om morgenen selv om hun av og til ikke en gang sier noe, men sørger for å lage litt ekstra lyd. Hun kommer alltid med gode idèer for hvordan vi skal pynte hytta og det er hun som har vært sjef under dekoreringen til jul og Halloween. Hun har lett for å bli hekta på diverse TV-serier og kommer ofte med spørsmålet om vi ikke skal se litt "frustrert fruer" sent på kvelden. Og som regel klarer hun å overtale oss. Hun har den kuleste stilen jeg vet om, og kler seg alltid i farger. Skikkelige farger, ikke sånn vassen blåfarge som såvidt er blå. Hun er veldig flink til å finne på god-natt-sanger og var kona til Mozart i sitt tidligere liv.

Om kveldene før vi legger oss har vi av og til små samtaler om diverse tull, og det er alltid like koselig, jeg blir kjempeivrig og jeg hører at stemmen til Linn blir lavere og roligere, da vil hun sove. Så da sover vi. "Lyden Av Linn Som Sover" har etterhvert fått en beroligende effekt på meg og jeg syns det er merkelig å legge meg til å sove uten å høre at hun puster. I går når jeg satt i sengen og trøstespiste og hadde hjemlengsel strøk hun meg over kinnet og sa at nå reiser vi snart hjem. Da ble jeg veldig glad for at jeg har en så bra romkamerat:)

kort sagt, denne jenta er full av liv, energi, oppfinnsomhet og godhet (er det virkelig noen som bruker ordet godhet lenger?)

Jeg liker deg, Linn og gleder meg til å dele rom med deg resten av Toneheimåret :)

Queen og advent

2009-12-08T10:59:00.000+01:00

Hei hå! akkurat nå sitter jeg og hører på Queen, greatest hits III, og jeg liker det. Queen er bare så fantastisk bra. Nå hører jeg på "these are the days" og jeg elsker den sangen. Men den er så utrolig trist når du tenker på hvilken tilstand Freddie Mercury var i når han skrev den. men den får meg også til å tenke, livet er faktisk det som skjer mens man venter på det. Det er ikke vits i å stadig tenke på framtida, når det som skjer nå faktisk er livet. Er ikke det rart? Jeg må innrømme at jeg er utrolig dårlig til akkurat det, jeg er en kløpper i å tenke på hva som skjer etterpå i stedet for å nyte det som er nå. For eksempel må jeg si at det er kjempetungt å tenke på at etter Toneheim flytter jeg tilbake til Jæren og Dag flytter tilbake til Skei. Det er langt. Og til høsten flytter jeg forhåpentligvis til storbritannia, mens Dag flytter til Bergen. Det er også langt. Fra i dag av skal jeg prøve å tenke på at vi faktisk har det veldig bra akkurat nå. Og det som skjer, det skjer. nemlig.

Toneheim er forøvrig en veldig fin plass å være i adventstida, vi kjører høytlesing hver kveld av "julemysteriet" og gamle episoder av Narnia blir sendt x-antall ganger i løpet av dagen i stua. Hytta er pyntet til jul med gavepapir på døra og STORE julekuler i vinduet. På lørdag hadde vi juleverksted og jeg fikk friskt opp minnene om hvordan man lager hjertekorger. Resultatet ble så som så, men det var veldig koselig. Kjøkkenet hadde laget gløgg og satt fram pepperkaker som ikke akkurat gjorde at det var mindre julestemning.

Det var dagens oppdatering.

snakkes :)

Halla balla!

2009-11-26T11:18:00.000+01:00

Nå har jeg jo skrevet før at jeg ikke skal skrive om hvor lenge det er siden jeg har blogget, meeeen, nå er det faktisk veldig lenge siden.

Altså, jeg går fortsatt på Toneheim og jeg trives fortsatt veldig godt. Siden sist har jeg fått meg en kjæreste. Han heter Dag og nå skal jeg fortelle litt om ham.

Dag bor på rom 1 i hytta mi (vi er altså allerede samboere) Dette rommet deler han med Kjetil. På døra på rommet henger de alt som de ikke lenger kan bruke til noe (en gammel iPod, en halv ping-pong-ball, en merkelapp fra oppe og nede osv...) Han er ganske høy og har skjegg. Han har mørkt hår og brune øyne og er i det hele en veldig kjekk ung mann. Han spiller klassisk gitar og hører på mye sær musikk som han prøver å lære meg til å like. Han bryr seg mer om neglene sine enn meg (og i en hytte med 4 jenter og 2 gutter var han den eneste med neglefil) akkurat nå er den ene neglen erstattet med en del av en knalloransje ping-pong-ball. Den samme som den som henger på døren faktisk. Dette er jo selvfølgelig fordi han spiller kl. gitar. Dag er veldig snill og veldig morsom.

Selvfølgelig kunne jeg ha skrevet mer, men nå er det snart lunsj og jeg planlegger å bli ferdig med innlegget før vi går og spiser.

kommer med flere spennende oppdateringer snart.

shallabais :)

syk eller ikke syk, det er spørsmålet

2009-10-27T16:54:00.000+01:00

Selv om spørsmålet er syk eller ikke syk så må jeg innrømme at svaret akkurat nå er syk. Og det suger. Og typisk at jeg blir syk når svineinfluensa herjer som mest, alle tror jeg har svineinfluensa, men det har jeg altså ikke. Jeg er bare syk. Vet ikke hva som feiler meg, men føler meg skikkelig fyllesyk faktisk, hmmmm.... Med tanke på at jeg ikke har smakt en dråpe alkohol siden jeg var i bryllup sist helg (og da var inntaket heller begrenset) så kan jeg ikke helt forstå at jeg skal bli fyllesyk nå. Men slik er det nå bare. Jeg har fått beskjed fra internatleder at jeg skal holde sengen. Så her sitter jeg. Tralala. Må innrømme at jeg beveger meg av og til inn i stua for å se på film eller serie, men stort sitter jeg i sengen min. Eller ligger i sengen min. Det varierer veldig.

Men det er veldig fint når min kjære Dag kommer innom på rommet mitt, eller når vi ser Black Adder i stuen. Alt blir liksom bedre når jeg er med ham. Selv om jeg ikke er dødssyk akkurat, jeg kjeder meg bare noe sånn inni hampen, da er det fint med selskap. Og som Dag sier: jeg har nok allerede smittet ham så det gjør ikke så mye. Og Dag er virkelig snill med meg, han må ha en utrolig tålmodighet, for når jeg er syk syns jeg ufattelig synd på meg selv. (selv om i virkeligheten er det mye mer synd på de stakkarene som må sitte å høre på sytet mitt)

Det var statusrapporten for i dag. Jeg håper at jeg snart blir frisk og at noen tilfeldigvis tar turen innom Bunnpris og tilfeldigvis kjøper dobbelt opp av alt og kommer og donerer ekstravarene til meg. Det hadde vært greit. cooooola.... namm.. superchips.... naaam.... ååå, french fries!!! Eller kanskje druer? Alt frister akkurat nå.

Anna-Louise

2009-09-24T11:13:00.001+02:00

Nå har jeg skrevet et blogginnlegg om Åsne, så jeg syns det er på sin plass at jeg skriver litt om noen andre venner jeg har. Jeg har nemlig fler enn en, jeg er ganske heldig akkurat der.

Altså: Anna-Louise (kalt Annal, Anna, Annalois, dansken +++) er et helt fantastisk menneske. Hun er ikke så høy, men hun har en stor personlighet og jeg tror aldri jeg har møtt noen som ikke liker henne. Så fantastisk er hun altså.

Akkurat nå har vi et aldri så lite avstandsforhold, hun bor nemlig Danmark og jeg bor som kjent i Hamar. Akkurat som Åsne så tok det en liten stund før vi ble kjempegode venner. Vi var på talefot i VG1, og jeg hadde veldig lyst å bli bedre kjent med henne, for hun virket som en bra person å bli kjent med. Jeg har en følelse av at forholdet ble litt kjølig etter at hun kom på fest på Jæren og jeg spydde på jakken hennes, men vi opparbeidet et fantastisk vennskap etterhvert.

Anna-Louise gikk som sagt på Lundehaugen med meg, hun sang. Hun synger veldig fint, og det er bare en av de gode egenskapene hun har. Det er Anna-Louise jeg kontakter hvis jeg har jeg trenger å snakke om, det er Anna-Louise jeg kontakter hvis jeg trenger litt trøst og ikke minst er det Anna-Louise jeg kontakter hvis jeg har gode nyheter og vil le litt, og jeg håper og tror at hun mener det samme om meg. Jeg har en liten anelse om at hun kanskje er grunnen til de litt for høye telefonregningene jeg fikk i sommer..

Anna-Louise studerer som sagt i Danmark i nåværende tidspunkt, det syns jeg er veldig tøft av henne (to klapp) hun har verdens minste leilighet som jeg håper at jeg får til å besøke en gang i den nærmeste framtiden.

I hagen til Anna-Louise (hjemme i Norge) har hun en liten hytte, den har vi brukt (misbrukt) veldig mye til vorspiel før vi reiser på Dickens. Det er nemlig Anna-Louise som har lært oss at Dickens er stedet å være når en vil ut i Stavanger. Hvis denne hytta hadde kunnet snakke hadde den hatt mange rare fortellinger, for det er ikke rent lite vrøvl som har kommet utav oss mens vi har sittet der og blitt høye på livet (og alkohol, for det meste alkohol egentlig) .

Dette innlegget ble ikke så bra, men til alle de tusen som leser bloggen min (haha) vil jeg bare si at hvis dere treffer på Anna-Louise: bli kjent med henne, det er verdt det! Hvis du vil ha en venn du kan stole på, en venn du kan snakke med om alt, en venn som alltid er der for deg når du trenger det så er virkelig Anna-Louise noe å satse på!

Anna-Louise: the monkey on your back is the latest trend, I don't see what anyone can see in anyone else, but you! miss you like the macaroni misses cheese, like Jennifer Aniston misses Brad Pitt... du tar poenget ;)

hytteliv, friends, skins, frustrerte fruer og kalaha

2009-09-24T10:47:00.000+02:00

Nå har jeg vært på Toneheim en god stund, hvis jeg ikke tar helt feil en hel måned. Det vil si, jeg har bodd hjemmefra i en måned. Og det går strålende! Kanskje er ikke livet mitt på Toneheim verdens mest spennende folkehøgskoleliv, men jeg storkoser meg. Siden vi fikk tven på hytta har det blitt en del tv-titting, vi har sett utallige filmer og vi er hekta på diverse serier. Akkurat nå sitter jeg og ser på friends mens de andre er ute og har time/øver. Det er herlig å være helt alene litt.

Her på hytte 14 er vi veldig flinke til å ikke legge oss. Vi begynner å se en serie og vi må bare se en episode til, og når den episoden er ferdig er ikke klokka såå mye, så da ser vi en episode til. Dette fører til at vi kanskje er litt trøtte til vanlig. Men det gjør ingenting, vi kan sove når vi er gamle og grå. og i fritimene.

Men det er mye annet som skjer her på Toneheim, akkurat nå foregår det en bordtennis-turnering. Jeg ble slått ut i går. Av Silje. noe som er litt flaut, jeg var ganske så kjepphøy. Men for å trøste meg selv så var vi egentlig like dårlige begge to, hun hadde bare litt flaks i går. Vi er ganske sikre på at hun ryker i dag... Men jeg heier på Silje og satser på at hun har flaks i dag og, det hadde jo vært litt morsomt.

Noe annet som er ganske så morsomt her i hytte 14 er mitt nyinnkjøpte Kalaha, du vet, det gamle brettspillet fra Afrika der du skal samle mest mulig røde plastkuler i ditt kar. Jeg er ganske sikker på at de ikke hadde plastkuler i gamle Afrika, men helt sikker kan man jo aldri være. Jeg har spilt mange ganger mot Dag, av og til vinner jeg, av og til taper jeg som det suser. Jeg liker best når jeg vinner, menmen, tap og vinn med samme sinn.

Jeg har forøvrig klart å få hele hytta hekta på serien "min", nemlig skins. Akkurat nå er vi i god gang med sesong 2, noe som egentlig er litt trist, vi har ikke sesong 3 og vi får heller ikke kjøpt sesong 3. Løsningen er jo såklart at en av oss må reise til UK å kjøpe den. Null problem, vi får jo millioner i stipend og lån så pengene er ikke problemet. hmm...

Akkurat nå redder Phoebe Marcel fra dyrebeskyttelsen som vil fange ham. Det er ganske intenst så jeg tror jeg må følge litt med, det er jo ikke slikt at jeg har sett denne episoden tusen ganger før..

TV på hytta!

2009-08-28T19:02:00.001+02:00

ok... jeg har altså ankommet Toneheim. faktisk har jeg vært her i en uke nå, selv om det bare er en uke føler jeg at jeg har vært her kjempelenge, men på en positiv måte:) Jeg har blitt kjent med de flotte folkene jeg skal dele hytte med i 9 måneder og jeg har møtt alle lærerne inkludert klarinettlæreren min. Jeg har god tro på at dette blir et veldig bra år, men det er litt kjedelig å lese om hvor flott jeg har det, så jeg skal skrive om noe helt annet (som på en måte ikke er heeeelt out of subject, men allikevel)

Vi (med vi mener jeg Kjetil) har nemlig fått oss TV på hytta. ja, og når jeg sier hytta mener jeg brakken med 60tallstilen med 4 soverom, et bad og en do. Og det er ikke bare en liten TV som man kunne forvente, NEI, en svæææær widescreen-flatskjerm-TV. jeg vet ikke hvor stor den er, men vi snakker ganske mange tommer her altså. Det er egentlig greit med en TV, da slipper vi å se film på små PC-skjermer, men jeg må innrømme at jeg har en mistanke om at vi kommer til å bli ennå mer usosiale enn det vi allerede er. Kjetil har nemlig også med seg PS3. akkurat nå sitter Kjetil og Dag og spiller et boksespill. Jeg vet ikke hvem som vinner. Jeg vet ikke en gang hvem som er hvem, men jeg tror de koser seg.

I går kom forresten guttene inn på rommet mitt med gitaren og sang/spilte nattasang for meg. Det var veldig koselig! De sang blåmann blåmann bukken min.

Klarinetten min!

2009-08-17T15:10:00.000+02:00

ok, jeg har nettopp lest et temmelig givende innlegg om en kompis sin gitar og jeg tenkte, hey, hvorfor kan ikke jeg skrive et innlegg om klarinetten min? Jeg liker jo klarinetten min (stort sett)

altså: klarinetten min er en Yamaha CX custom, alle som spiller klarinett vil med en gang riste litt på hodet og tenke, kjære folk, hun kan ikke være seriøs, hun spiller på en Yamaha!! Men jeg er faktisk veldig fornøyd med klarinetten min, jeg! Det jeg liker aller best med klarinetten min, som jeg kaller for Klara på en bra dag, er klangen i det dype registeret.

Jeg fikk Klara når jeg skulle begynne på Lundehaugen og hun har vært en trofast venn i alle de tre årene jeg har gått der. Og selv om jeg har blitt påvirket av at alle maser om at jeg burde kjøpe meg en Buffet har min kjære spillelærer sagt at Klara er en veldig bra klarinett. Så da har jeg spart de pengene :) Klara skal være min følgesvenn videre på Toneheim, om jeg kjøper meg en ny og litt proffere klarinett etterhvert skal være usagt, det er jo tross alt bare en hobby. men alt i alt, jeg er til tider ganske glad i Klara (selv om jeg har vært temmelig nærme å kaste henne i veggen gang etter gang) og har vært veldig heldig med kjøpet, hun er en bra klarinett!

rart

2009-08-17T12:08:00.000+02:00

på torsdag flytter jeg. Jeg skal gjøre østlending utav meg. Det er rart. Det merkeligste er at i løpet av den siste uken har nesten alle samtalene jeg har hatt sammen med vennene mine har handlet om pakking, flytting, forandring og hvor rart det er å si hadet. Og rart er det. Jeg tenkte at ting forandret seg når vi begynte på videregående og ikke gikk på skole sammen lenger, og det gjorde det forsåvidt, men allikevel hadde vi hverandre og vi kunne alltids henge sammen utenom skolen. Men nå forandrer alt seg, jeg flytter til Hamar og vennene mine sprer seg overalt i verden, i fra England til Flekkefjord.

Jeg regner med at dette bare er en del av det å vokse opp, men jeg er usikker på om jeg er så villig til å vokse opp. Jeg er ikke glad i forandringer og skulle ønske at alt bare kunne vært som det alltid har vært. Men på en annen måte, hva lærer man av det?

Alt ordner seg nok til slutt, det er jeg helt sikker på!

Min gode venn Åsne (også kjent som Åsnepåsne)

2009-07-31T22:35:00.000+02:00

Jeg har bestemt meg for å skrive et innlegg om min venn Åsne. Åsne liker å beskrive seg selv som en prestedatter fra et sted i gokk som søker venn, men jeg vet at Åsne egentlig har mange venner. De andre to påstandene kan ikke under noen omstendigheter forandres, de er harde fakta.

Foruten om dette er Åsne veldig flink til å spille piano, hun er til og med flinkere enn meg, det sier jo sitt... Åsne liker matte og sånne ting som jeg avskyr, hun er veldig smart, og det er greit, for da kan hun forklare ting for meg som jeg ikke forstår. Men alt dette er kanskje ikke like viktig som det faktum at Åsne er veldig grei. Hun er veldig forståelsesfull og hun er veldig flink til å lytte. Hun kan også snakke, noe som forsåvidt er ganske greit, da slipper hun å bruke tegnspråk, for hun kan bare litt, og kan ingenting.

Åsne og jeg møttes første dagen på Lundehaugen, vi havnet i samme klasse. i C-klassen. Det første året gikk forbi og vi hadde en god dialog, men vi hadde ikke så veldig mye med hverandre å gjøre. I 2. klasse begynte ting å komme mer i gang, vi fant ut at vi var en god match, men man kan si at det var i 3. klasse at forholdet vårt ble helt på topp. Dette liker jeg veldig godt, for Åsne er en fin person å ha i livet sitt.

Til høsten flytter vi langt vekk fra hverandre (rettere sagt, jeg flytter langt vekk fra henne) og vi får ikke sett så mye til hverandre. Det er ganske synd, for nå er jeg litt usikker på hvem så skal forklare meg ting jeg ikke forstår.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Åsne, men hun skal tidlig på jobb i morgen og jeg vil ikke holde henne oppe hele natten, hun har nemlig fått beskjed om å holde seg pålogget til innlegget er ferdig skrevet.

for å oppsummere: Åsne er et fint lite dyr som jeg er ganske så glad i og som jeg er glad for å ha i livet mitt, hun er veldig mye moro, og når det behøvs er hun veldig mye alvor, hun er veldig smart og veldig flink til å spille piano. (Hun bruker forresten samme BH-størrelse som meg, og jeg mener at dette er tegnet på at vi er en god match, det er skjebnebestemt, nemlig)

Søvn og sånne rare ting

2009-07-28T02:00:00.000+02:00

Jeg innrømmer det med en gang, jeg er av typen som har vanskelig for å sovne. Dette er jo såklart ett aldri så lite hinder i hverdagen når jeg må opp tidligere enn solen for å komme meg på jobb (jeg har nemlig ikke noe problem med å sove når jeg først har sovnet) og selv dager da jeg begynner sent på jobb kunne jeg tenkt meg å bare smyge meg under dynen og sovne med en gang. Men slik er det altså ikke. Jeg har mange rare kriterier for å få sove, det første og aller viktigste er at det må være rolig, altså ingen forstyrrende elementer i form av snorking, hvisking, basslyder eller katter som sloss. Hørselen min er ikke verdens beste, den er ikke sinnsykt dårlig, men sikker sånn midt på treet, men når jeg legger hodet ned på puten for å få min sårt trengte skjønnhetssøvn (har du sett meg skjønner du hva jeg mener) er det akkurat som om hørselen skrur seg på for fullt. Da hører jeg ALT og da mener jeg ALT! Er det noen som hvisker i stuen hører jeg det like klart som om de skulle ha ropt og skreket, er det en katt som så mye som tenker på å havne i slosskamp kan du banne på at jeg hører den. Så det er jo et lite problem når jeg trenger absolutt ro..

Ett annet viktig element for å sovne er temperatur. Det må være rett temperatur, er det for varmt renner jeg vekk, er det for kaldt fryser jeg halvveis i hjel. Frysinga har jeg løst ved å anskaffe meg verdens beste dundyne som jeg kryper under (og er det ekstra kaldt tar jeg en ekstra og legger under meg for ekstra isolasjon) Men varmen er det verre med, for er det for varmt går det ikke ann å gjøre noe med det. Nå tenker nok kanskje du at det fins jo vifter, og det gjør det forsåvidt i det Eggeske hjem også, men vifter lager lyd..

om litt under en måned flytter jeg bort fra hjemmets lune hi og inn på folkehøgskole, her kommer jeg sikker til å dele rom med en vilt fremmed person i et år. Egentlig hadde jeg tenkt meg å søke om enerom, men så kom jeg på den glupe idèen at dersom jeg deler rom med noen i ett år er jeg jo strengt tatt nødt til å lære meg å sove med lyder rundt meg. Kanskje jeg kan venne kroppen min til å sove under uvante forhold? Det hadde vært fantastisk, da hadde jeg jo sluppet å skrive slike teite blogginnlegg om mine søvnproblemer!!

Håndklær

2009-07-13T00:11:00.000+02:00

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, det skjer veldig lite i livet mitt for øyeblikket, livet består for det meste av jobbing, soving, jobbing og av og til festing. Klart skjer det ganske mye på jobb, men det kan jeg strengt tatt ikke skrive noe om her. Det ville vært uetisk og egentlig ganske teit. Og jeg er jo ikke teit. Bare litt. Egentlig.

Derfor skal jeg skrive om håndklær, ja, du leste riktig, håndklær. Håndklær er utrolig undervurdert i dagens samfunn, men helt ærlig, hva skulle man gjort uten håndklær? Tenk deg når du kommer ut av dusjen eller badekaret dryppende våt, tenk deg da at du ikke skulle hatt et håndkle og tørke deg med, det hadde ikke vært særlig populært, hadde det vel?

Hånklær finnes i mange farger og størrelser, man kan finne blå håndkle, man kan finne røde håndkle, man kan til og med finne håndkle som er både røde og blå. Personlig liker jeg ganske godt de helt hvite håndklærne. Og når vi snakker om størrelser, er det noe som er mer frustrerende enn å finne ut etter en gymtime at du har tatt med deg feil håndkle? at det håndkleet du har tatt med deg ikke er beregnet for noe annet enn å tørke håret, og langt i fra hele kroppen, det er det nemlig ikke stort nok til. Men allikevel så klarer man seg, for man har et håndkle, tenkt deg heller den gymtimen der du står og finner ut at du ikke har tatt med deg et håndkle i det hele, det blir fort litt klamt og ekkelt. Men den verste håndkle-episoden jeg husker er den gangen jeg tok med mor sitt farge-håret-håndkle i gymmen, det så ikke ut!! Fullt av flekker og stuff.. det så temmelig ekkelt ut.

Håndkle kan brukes til ganske mange ting, ikke bare som noe som du tørker deg med, men også som herlig liggeunderlag på stranden, eller som omkledingsrom (også som regel på stranden) Turban er en annen ting du kan bruke et håndkle ting, jeg liker å lage meg en turban etter jeg har dusjet, for å tørke håret. Det funker fjell og ser ganske funky ut.

Det finnes tusen ting vi kan bruke håndkle til, og det finnes sikker flere tusen forskjellige håndkle, men jeg kan ikke gå innpå alt nå, det ville tatt for lang tid, og nå vil jeg sove. Men bare husk det neste gang du bruker et håndkle, ikke undervurder det, for det er ikke greit når du ikke har det :)

En aldri så liten update

2009-07-04T14:22:00.000+02:00

Nå er det en liten stund siden sist jeg blogget. Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å bli verdens mest aktive blogger, men jeg skal prøve å skjerpe meg. Faktisk har jeg en liten anelse om at ca 80% av alle blogginnlegg handler om at folk er dårlige bloggere og ikke blogger ofte nok. Kanskje skal vi slutte med det og heller konsentrere oss om at vi faktisk i øyeblikket blogger. SÅ, det blir ingen flere unnskyldninger om at det er lenge siden jeg har blogget, selv om det nok kommer til å bli en del hull...

Det har skjedd mye rart siden sist jeg blogget:

Michael Jackson (kongen av pop) er død. noe som jeg personlig syntes er ufattelig trist, han var rar, ja. Men han var også en helt fantastisk artist, låtskriver og danser. Og helt ærlig, er det så rart at han klikket en smule? tenk deg selv å være i rampelyset så lenge du kan huske, tenk å aldri kunne ha et normalt levesett, for alt du gjør kommer i avisene, og alle kan lese om alt du måtte gjøre feil, eller omforme det du måtte gjøre bra til å låte dårlig i avisene. såå..

Jeg har vært i Dublin på jentetur. Bare for å ha det sagt: anbefales på det sterkeste!! Og for å ha det sagt, jeg kunne ikke ha hatt et bedre reisefølge, Silje og Anna-Louise er så sinnsykt bra jenter (zåååå gla i dokke lzm, ammagad!) Selv når ting ikke gikk helt vår vei (som når vi tok feil buss og endte opp i DunDrum, en by 1t 50min fra Dublin) la vi oss ikke ned å gråt, nei, vi lo som noen helter og hadde det helt fantastisk morsomt. Vi merket fort når Blodsukker nivået sank, da var det et par øyeblikk med dårlig humør, men så snart vi fikk spist litt var humøret atter en gang på topp. Og på kveldene var det bånn fyring med Guiness, Baileys, Bacardi Breezer og ikke minst Jägermeister-shot. Vi hadde det så utrolig gøy, så helt fantastisk gøy. Jeg sitter bare og smiler når jeg tenker på denne turen:)

Jeg har fått meg sommerjobb. Jobber på et hjem for demente, ganske interressant.

Vi har fått oss hytte. Det hadde vi egentlig sist gang jeg blogget og, men nå har vi overtatt hytten, og det er full rulle med pakking og diverse.

Og det har sikker skjedd mye annet, men det blir for mye å nevne. Nyt sommersola. ha det gøy!

Oh joy!

2009-06-25T15:27:00.000+02:00

Sommeren har kommet for fullt, ute er det sykt varmt, inne er det, om mulig, ennå varmere. Dette har vært en ganske så strålende dag, stod opp tidlig etter en ganske søvnløs natt (reisefeber) og reiste for å gå på et jobbintervju, det gikk strålende og jeg har fått meg sommerjobb!! Planen var å reise en tur på stranden med min gode venn Kine, men ting skar seg så jeg ble hjemme for å pakke diverse pakkenellikker til Dublinturen og rydde litt av rotet mitt. Videre går turen til Vistestranden for hengings med diverse lunier, blir godt å komme seg på en strand å få kjølt seg ned en smule, akkurat nå er jeg så varm at jeg tror jeg renner vekk.

Jeg håper at været er like fint i Dublin, men det hadde vært greit om det ikke var såå varmt, men jeg skal ikke klage, jeg klager nok når det regner. Klaging er forresten ikke en sinnsykt bra, vi snakket med vår kjære dirigeringslærer på avslutningsmiddagen og vi diskuterte klaging. Det er bra at vi har et system som gjør at vi kan klage på dårlige lærere, selv om det ikke alltid kommer fram. Men det som er litt dumt er at det ikke er en instans der en kan gi ros og kreditt til de lærerne som faktisk gjør en fantastisk jobb, til lærere som inspirerer og lærer og til lærere som virkelig bryr seg. Jeg har møtt en del lærere opp gjennom tidene, jeg har møtt mange dårlige lærere og jeg har vært med å klage på lærere, men jeg har aldri opplevd at vi har gått til rektor eller enn annen i administrasjonen for å gi ros til lærere vi opplever som bra. Jeg syns det bør gjøres noe med!!

Som avslutning vil jeg takke alle de lærere som har inspirert meg, som har lært meg mye, som har støttet meg. Jeg lurer på om det er noen slike lærere i Dublin? det er det sikker. men det skal ikke vi finne ut. tihi.

sommer-tv

2009-06-24T13:01:00.000+02:00

Hva er det egentlig med sommeren? Aldri noen gang i året sender de så mye dritt på tv, reprise etter reprise etter reprise, bare avbrutt av diverse talkshow av typen Oprah, Rachael Ray og dr. Phil. Jeg ser jo litt poenget, målet for sommeren er jo å være ute å nyte det gode været, men HALLO! Vær litt realistiske, vi bor i Norge, hvor stor er sjansen for at vi har en hel sommer med godt vær der vi kan sitte ute i solen hele dagene? Og som ung voksen har du som regel en sommerjobb, og som regel er denne sommerjobben ALDRI koordinert med dine venners, dvs at når du har fri og kunne tenkt deg å finne på noe sosialt er samtlige av dine venner på jobb. Hva skal du gjøre da? Er været med deg er det en mulighet for å sitte ute å slikke sol, men hva om fridagen din er full av regn? Selvsagt finnes det alltid nok å gjøre av husarbeid, men det er tross alt en av de få fridagene, og da passer det seg å sløve en smule foran dumboksen. Men det funker ikke, du blir så utrolig oppgitt av alt det dumme som foregår på tven at du får heller lyst å vaske og støvsuge huset fem ganger.

Nå sier ikke jeg at du skal tilbringe hele sommeren og hver en fridag foran tven, men det hadde jo vært fint å kunne sette seg ned og slappe av mens du ser på yndlingsprogrammet ditt. Men yndlingsprogrammet ditt har sommerferie. Noe du (dersom du har en jobb) i realiteten ikke har. er det ikke urettferdig?

sommer og sol

2009-06-23T17:58:00.000+02:00

Jeg er en stor fan av sommeren. Og solen. Helst ser jeg at disse to tingene samsvarer. Det optimale er at det også er varmt ute. Er det bikkjekaldt ute hjelper det liksom ikke så mye om det er sol. Eller at det står juni på kalenderen. Men så lenge det er fri er jo alt flott. Konklusjon? Ferie er et flott dyr.

Og denne sommeren er ganske så spesiell, det er den siste sommeren jeg fortsatt bor hjemme, 22.august flytter jeg til Hamar på folkehøgskole og neste år blir det studentliv på meg. Jeg ser at voksenlivet nærmer seg med stormskritt, og på en måte skremmer det meg, men på en annen måte er jeg veldig veldig klar for å komme meg ut i verden å oppleve nye ting, å lære nye ting, å bli kjent med nye folk og ikke minst, bli kjent med meg selv. Sommeren blir altså i stor grad preget av pakking, forventing og forsøk på å gjøre mest mulig sammen med venner som jeg flytter fra.

I går var jeg definitivt ferdig med Lundehaugen etter en avslutning hos vår kjære dirigeringslærer, her vanket det vin, krabber, krokket, godt selskap og grillmat. Selv om vi tapte i krokket var kvelden definitivt utrolig bra!!

Sommeren begynner med en tur til byen med de tusen puber, Dublin sammen med Anna-Louise og Silje. Fredag 26.juni kl. 0800 er vi klare for takeoff! Jeg har skrevet en liste over ting jeg skal pakke og nå snart skal jeg skrive en liste over hva jeg må gjøre før avreise. Jeg liker lister og jeg liker å glede meg til en ferietur med to fantastiske mennesker!

Nå er det st.hans og grillene er varme, shalabais!

Jeg liker/liker ikke

2009-06-22T13:39:00.000+02:00

Jeg Liker
Ferie
Gode venner
God mat
Gode bøker
Hytteturer
Når ting går min vei
Sørlandschips
Søte bamser
God musikk
Tanken på Dublin
strandturer
Godt vær
Kebab etter en tur på byen
turer på byen
lukten av regn på varm asfalt
Franske filmer
Å være med tantungene mine
Å få skille

Jeg liker IKKE
Å gjøre ting jeg ikke kan
Å tenke på framtiden
Salat etter en tur på byen
Det faktum at jeg ikke under noen omstendigheter får litt farge når det er sol
dårlige bøker
Sekker som ser ut som skumle menn i mørket
Å bli for full
Overdrevne amerikanske "komedie"filmer
shopoholikerbøkene
Min mangel på økonomisk sans
At jeg trenger 2 år for å få ting gjort
Å spille popsanger på klarinetten

en fin dag

2009-06-22T13:26:00.000+02:00

Mitt siste innlegg sluttet ganske brått, jeg skulle nemlig på stranden med et håndfull gode venner. Selv om det ikke var 30 grader ute så gikk det veldig fint, vi fant oss en lun krok og slo oss ned. Jeg var ikke så utrolig heldig i mitt valg av bikini, en gammel knallrosa bikini som absolutt ikke stod til min blåhvite hudfarge ble det jeg endte opp med. Vi reiste oss omsider opp fra vårt lune rede og spilte litt volleyball, det var egentlig ingen suksess, men vi hadde det jammen gøy. Silje beviste definitivt ikke at hun til vanlig er meget sporty, jeg hadde en unnskyldning siden jeg ikke er litt sporty en gang.

Etter litt til solslikking tok vi turen til Sola for at Silje skulle si hadet til saksofonlæreren sin, en koselig mann som gav oss eplemost og ekslusiv kaffe.

Turen etterpå gikk til hytta til Liv på Hellvik, verdens koseligste hytte på ca verdens koseligste sted. kvelden foreløp med bading, drøs, kake, frukt, brus og alias. Det er lenge siden sist og gu hvor herlig det var å komme til hytta å bare slappe av.

første innlegg

2009-06-21T13:59:00.000+02:00

Jeg gjør som mange av mine gamle klassekamerater i 3MDMC, jeg lager meg en blogg.

for øyeblikket sitter jeg i stuen til min kjære søster, jeg har fått i oppdrag å "passe huset" mens hele hennes familie er borte på diverse ting. Det passer meg ypperlig, jeg har ikke noe problem med å være alene.
Denne helgen har vært ganske så begivenhetsrik, den startet med en fantastisk avslutningsfest for 3MDMC på Lye. Alkoholinntaket var stort og det var ikke fritt for at det kom noen tårer både her og der, men latteren satt også løst. Min kjære klassekamerat Eirik benyttet anledningen til å skrelle seg, noe som ikke var like populært for alle. Festen varte langt ut i de sene nattetimer/tidlige morgentimer helt til jeg og Marte kastet inn håndkleet kl. 4.30. festen fortsatte nede i stuen der jeg har hørt fra sikre rykter at de ikke ga seg før 6.30.

lørdagen var preget av en særdeles dagen derpå følelse, men med tanke på festen kvelden før var det definitivt verdt det. takk for tre år med c-klassen, og takk for en flott fest. nå skal jeg på stranden med Silje og Anna-Louise. tudelu!